hits

Eliten?

Dersom eliten styre hele den politiske aksen fra Høyre til Venstre... -har vi da demokrati, eller diktatur?

I riktig gamle dager skjedde det meste på kirkebakken. Kristendommen var et slik styringsverktøy. Kjel Magne Bondevik var både politiker og prest. Han snakket om familiens verdier, og om Gud så lenge folk giddet å høre på han.

Slik var det også i arbeidslivet. Også LO var og er et slikt styringsverktøy. Arbeiderne komme med sine ider til overenskomsten, til hovedavtalen og til lønnsoppgjøret og i denne tiden fikk vi den største velstandsutviklingen i Norge. Så var det bare tillitsmenn (styrt fra sentralkomiteen og som valgte seg selv), og til slutt bare godt betalte konsulenter i AP som fikset det slik at alle i media kunne akseptere det.

I dag har feminismen overtatt det mest på venstresiden. feminia betyr kvinne og feminismen kretser rundt kvinnen identitet og kvinner i dette feministiske hjerte lever konstant i en voldelig relasjon til mann, eller menn. Uten å forstå helt hvorfor ble denne feminismen på ett eller annet tidspunkt også noe som gjaldt menn. Problemet er så lenge en normal mann ikke kan identifisere seg med feminismen er det kanskje like greit at konsulenter, eller eksperter forteller oss hva som er en feministisk kvinne og manns interesser.

Civita har allerede startet, og sier følgende. Feminisme er teorien om politisk, sosial og økonomisk likhet mellom kjønnene. Det er en ideologisk tankeretning som legger til grunn at menn og kvinner skal ha like rettigheter og bli anerkjent som likeverdige individer. Feminismen er opptatt av den historisk skjeve maktfordelingen i samfunnet mellom mann og kvinne, en maktfordeling som både er et kulturelt og et strukturelt fenomen. Analysen omfatter ideer om hva kjønn er, om roller i samfunnet og hvordan den skjeve maktfordelingen mellom kjønnene kan endres.

Høyt hevet over alt dette sitter Kristine Clemet og Marte Gerhardsen og sender sine tanker til de politiske partier og forteller dem på sitt akademiske språk hva de har å gjør. Slik blir det tverrpolitisk, demokrati og diktatur på samme tid, og de oppnår den nødvendige splittelsen mellom kvinner og menn for å holde folk flest nede. For de globale journalistene er kanskje dette helt riktig, og de skriver slik det skal gjøres. Slik ble f.eks Trond Giskes tilnærmelser til kvinner en langt større kriminalsak enn massakren i Libya.

Kristendommen er ikke lenger slik den en gang var, heller ikke medlemskapet i LO. Selv om du er en medlem er du ikke lenger en deltaker. Det samme skjer med feministene. Så snart forskere, eksperter og spesialister overtar blir tankene våre fremmedgjort. Vi kjenner ikke igjen det vi en gang tenkte på, og selv i kommentatorfeltene er det en moderdator som ekskluderer og fremmedgjør.

Nyttige idioter

 

Merk dere navnet. Michael Chertoff. Han hadde ansvar for sikkerheten under president George W. Bush. Nå pensjonert og selger sine dyre konsulenttjenester til Norge. Han er ikke så veldig opptatt av sikkerheten til offentlig bygninger slik riksrevisjonen er, men sier: 
-Jeg tror det mest alvorlige er angrep mot befolkningen som har som formål å undergrave samfunnet. 
Det er slik fascismen arbeider og når vi samtidig vet at H, FrP og AP alltid tenker på de rikeste først og den streketes rett, forstår vi hva han mener med befolkning.
Det er ikke oss, og det er bare en president i hele verden som forteller USA hva han mener om vennskapet deres, -Rodrigo Duterte. Etter at Duterte vokste opp i øyriket hvor USA har satt korrupsjon i system, for så etter at han ble president, kalte han venn, skal Duterte ha svart. 
 Det er et rart vennskap.

Svarene blir ikke helt de samme når presidentene ikke kommer fra folket.


https://www.nrk.no/urix/michael-chertoff_-_-det-mest-alvorlige-er-dataangrep-mot-befolkningen-1.14182735

Frihet for hvem....

 

De på den andre siden av klassekampen kan nyte friheten som en selvfølge, men med sin styringsrett og autoritet knuser de vår frihet allerede første dagen på jobb.

Denne historien til Bjørn og Karen er ikke uvanlig:
Bjørn Larsen vokste opp på Nesset. Det lille som skjedde i hans tilværelse, foregikk lenger inne i fjorden, på ungdomshuset, på butikken og ikke minst på bedehuset der tilreisende emissærer fra israelsmisjon ville frelse dem alle. 
Det siste året hadde Bjørn Larsen hat følge med Karen. De var begge et resultat av frihets-rusen etter krigen og hadde fulgt hverandre gjennom folkeskolen. Nå hadde de ingenting å gjøre annet enn å henge rundt med hverandre langs landeveien og en kveld de gikk slik, sa Karen til Bjorn:
Det er bare fattigdom på Nesset. Skal vi få et bedre liv må vi flytte til byen Bjørn.
Det var enda tidlig vår og det ble sommer før de gjorde noe med det. Bjørn fikk arbeid på verftet, og Karen kom inn på lærerskolen. Nå kunne de leve ut drømmen til Karen om ett bedre liv i byen. Verftet var ikke rare greia. En kran som gikk på tvers over beddingen og en kran som gikk på skinner langs beddingen. Dette var alt som skulle til for å løfte på plass de svære stålseksjonene som ble bygget inne i plate hallen. Når alt var sveist sammen nede i beddingen hadde de skallet til en båt som kunne sjøsettes, for så å utrustes ved kaia. Rundt hele tomta gikk et høyt stålgjerde som fikk det hele til å minne om et fengsel. Også innenfor det store stålgjerdet arbeidet to forskjellige folk. Akkurat som i et fengsel. Et lite fåtall med styringsrett, initiativ og handlefrihet. Resten måtte være lydige og forholde seg til ordrer og regler. Bjørn Larsen følte seg allikevel fri når han fikk tegningene over hva som skulle på plass av pumper og rør, for da var det opp til han å planlegge, skjære ut for flenser i tanktoppen, ta mål, kutte rør, bygge de på plass over og under tanktoppen, for så å være med til alt fungerte. Når alt var ferdig sa han til de andre, med et smil:
? Det ble ikke helt som planlagt, men det ser heller ikke ut som det har blitt slik.
Senere ble alt planlagt ned til minste detalj. Rørene ble prefabrikkert av noen, sveist av andre og han kunne bare stå der å skru de sammen. Dette var langt mer effektivt og det ferdige resultatet, bedre. Derimot forsvant gleden med å skape. Samtidig ble de to forskjellige menneskene på verftet tydeligere. De med styringsrett og handlefrihet ga han ordrer som før, men Bjørn Larsen oppdaget at han ikke lenger hadde noe valg. Han måtte si til seg selv - om og om igjen -: "når det går and for andre å arbeide slik, må det gå and for meg også". Allikevel, denne interne konflikten forandret Bjørn Larsen, uten at han helt kunne forstå hva som egentlig skjedde. Langsomt ble han en mann av få ord som ga sin tilslutning til det meste. Så når Karen kom med skilsmissepapirene en dag, og ba han undertegne, forholdt Bjørn Larsen seg til dette på akkurat samme måten som han forholdt seg til ordrer og regler på verftet. Lydig signerte han papirene som om det vare en ordre, og så var han ferdig med Karen.

AP har styrt dette landet det meste av 1900 tallet. De har kaldt seg arbeiderparti uten å gjøre noe med dette. Er det tilfeldig? Neppe. 
Nå kan EØS-AVTALEN bare trokke på alt som er oppbygd, for loven sier: 
-I tilfelle konflikt skal EØS-avtalen gå foran andre regler om samme forhold. Som kjent kommer det meste av det som er oppbygd i konflikt med EØS. Og hvem var det som presset igjennom EØS-AVTALEN. Jo, nettopp AP og de på den andre siden i klassekampen.

Klassekampen i verden...

Klassekampen handler om motsetning mellom arbeid og kapital. Dette vil forklare 2 ting. Enten blir du krøpling under andres styringsrett, eller så lever du i fattigdom og dør av sult. Dette er og har vert den kapitalistiske løsningen.

I dag blir denne konflikten styrt av Petrodollaren på den ene siden og BRICS-landene på den andre siden. Petrodollaren ble et styringsverktøy på midten av 70-tallet. Det var da Richard Nixon og Henry Kissinger var på vakt i USA , og spesielt Henry Kissinger og hans forhold til Israel, hadde en sterk hånd på rattet og fikk gjennomslag for petrodollaren. Petrodollaren betyr ikke bare at du skal handle med dollar som valuta , men USA ville tilby (beskyttelse). En slik (beskyttelse) er ikke nødvendigvis noe du ber om, men dersom USA og Israel føler sine områder og interesser i verden truet, ville det få konsekvenser. Derfor kom krigen i Irak, den arabiske vår, Libya og Syria-konflikten, og kanskje får vi en krig med iran.
Som et resultat av at andre land følte seg truet fikk vi BRIKS-LANDENE. De er enda svak, men bygger sine allianser og forsvarsystemer. 

De som støtter petrodollaren er land som er bygd opp av det de kaller individuelle frihet/ ansvar og privatkapitalisme. Dette åpner for at noen kan undertrykke mange. Derfor er det promiller av verdens befolkning som sitter med pengene.

BRICS-landene er bygd opp av kollektiv frihet og ansvar og bedrifter er gjerne statlige, styrt av staten.
Forståelsen av en person er forskjellig. Individuell frihet har et du-alistisk menneskebilde og forstår menneske ut fra kropp og sjel. Altså er det Gud som hjelper de rike til rikdom, og de fattige kan putte sine liv i Guds hender
De andre har et mer 3-dimensjonal menneskebilde og ser mennesket som kropp, psyke og fellesskap. Altså, det er fellesskapet som skaper utvikling,.

Anklaget til taushet.

Den evige konflikten mellom Høyresiden og Venstresiden gjør det nesten umulig å avsløre hvordan de sammen og hver for seg undertrykker arbeiderklassen og de fattige her i landet. Derfor må vi sette søkelyset på de redskapene de har skapt, for å undertrykke oss. Etter et langt yrkesliv vet jeg hvordan denne undertrykkelsen funger rundt om på arbeidsplassene i Norge. Du blir holdt nede gjennom styringsretten som henviser deg til ordrer, regler og som tar fra deg alt av handlingsfrihet og gjør de fleste tause. Det er f.eks håpeløst å avslører at du lever i en slik undertrykkelse nå alle sammen snakker om samarbeid rundt deg. Ingen sier sannheten om at dette samarbeidet i virkeligheten er et effektiv undertrykkesesredskap med lange tradisjoner i Norge.

 

Derfor snakker samtlige politiske parti på venstresiden om arbeiderklassen før. De harde 30-åra da du slet og da konfrontasjonene mellom arbeid og kapital hadde et mer fysisk preg. De snakker aldri om denne psykiske undertrykkelsen i dag, for i dag heter alt sammen samarbeid og fellesskap og hvem skulle tro at det er nettopp dette som er baugen?

 

 

Men det stanser ikke der. Når du ender opp som krøpling i yrkeslivet, er det sosionomene som overtar. Sosionomene fungerer på samme måten som det de kalte Stalin prosessen i Øst Europa. De anklager deg, men de trenger ikke å sette deg i fengsel, eller torturere deg. Anklagene holder deg både fanget og torturerer deg hver dag. Du kan til og med bli din egen bøddel av disse anklagene. Ja, hvor mange er det ikke som tar sitt eget liv her i Norge?

 


Samtlige politiske parti på venstresiden og høyresiden deltar i denne undertrykkelsen, men de kaller det samarbeid

Brevet til Clara

Kjære Clara.

Takk for dit brev Clara, men før vi forsetter dette forholdet ønsker jeg at du skal vite noe om meg. Jeg er kanskje ikke er den mannen du tror. Jeg er faktisk en kriminell.  Og ikke en hvem som helst kriminell, men en  voldtektsforbryter.

Det begynte med at jeg plukket opp jenter fra gata, på bussen, fra supermarkedet, tok de med hjem og knullet dem hardt. Senere utviklet dette seg til digre orgier, men alt har sin forklaring, skal jeg si deg. 

I tiden før jeg var 6 år kan jeg huske at jeg fikk en veldig spontan glede av å leke. Dette ble det raskt slutt på etter at jeg begynte å arbeide. En slik spontan glede var det rett og slett ikke plass for på arbeidsplassen. I den første tiden savnet jeg denne gleden, men etter hvert som jeg fikk mer avstand til det hele, forsto jeg raskt at jeg ikke kunne ta med meg gleden inn i den nye verden, og den forsvant.

Siden har jeg ikke tenkt så mye over det. Ikke før jeg ved en tilfeldighet overhørte en samtale mellom 2 gutter som snakket om at de hadde knullet en jente på byen en kveld. Etter dette begynte jeg å svette i hendene og å skjelve i hele kroppen, skal jeg si deg. Jeg var rett og slett i ferd med å bli en annen mann igjen. 

Og det var da jeg begynte å plukke opp disse jentene. Mange av dem hadde jeg ikke øyekontakt med, men tok de bare med hjem og knullet dem. Alt skjedde uten deres viten og vilje, og langsomt forsto jeg at jeg hadde blitt en kriminell.

Anklagene lot ikke vente på seg. Jeg kunne våknet mitt på natten og akkurat i det jeg kom til bevissthet befant jeg meg i en rettssal og hørte dommeren skrike til meg:

  • Er tiltalte skyldig?

  • Nei, sa jeg.

  • Nei?

  • Ja, jeg mener Nei. Jeg er ikke skyldig, og jeg er ikke den mannen du tror. Jeg er en gutt som har mistet den spontane gleden, for jeg måtte arbeide og da jeg overhørte en samtale mellom to gutter som hadde knullet en jente en lørdagskveld begynte jeg å svette i hendene og skjelve over hele kroppen, og.....

  • Slutt med det tullet, sa dommeren. Du er skyldig i voldtekt og blir straffet med 5 års fengsel.

Slik forsatte det. Hver eneste natt ble jeg anklaget og tiltalt, helt til du begynte å sende dine naken bildene Clara, og nå handler alt om deg. Selvfølgelig tillater jeg meg å onanere etter alle de deilige bildene du sender meg, for vi kan jo ikke møtes, og siste gang dommeren skrek til meg mitt på natta, ble jeg fly forbandet, og sa:

        - Det er ur-mann i meg. Hvor lenge skal du og Rockefellers feminister undertrykke ur-mann i meg?

Arbeidslivet etter krigen....

For en arbeidstaker har virkeligheten forandret seg, på i hovedsak 3 forskjellige måter siden krigen. 1.) Arbeiderens forhold til produksjon. 2.) Arbeiderens forhold til bedriftens styringsrett 3.) Arbeiderens forhold til det offentlige.

 

  1. Rett etter krigen hadde de fleste arbeidere en faglig rolle og arbeidet ga dem noe. Da bedriftene ble rasjonalisert og det meste ble prefabrikkert, automatisert, forsvant dette og arbeideren fikk en rolle mer som en robot. Det samme skjedde i primærnæringen der mange arbeidsplasser forsvant og forsvinner å forsvinne.

  2. Dette forandret en arbeiders forhold til styringsretten i bedriften, til ledelsen og han får en helt ny rolle, solidariteten forsvant og han har ikke lenger noe å meddele på egen vegne.

  3. Allerede på 70-tallet hadde myndighetene ? av en eller annen grund forstått denne utviklingen, og uten debatt begynte de å utdanne sosionomer. Mange av disse sosionomene er i dag spredt utover hele landet. Der sitter de og putter anklager i alle offentlige brev. På mange måter fungerer sosionomene som både formyndere og de som stiller med de totalitære sannheten som det er umulig å stille spørsmål ved.

Forandringene av en arbeiders liv under styringsretten er egentlig stor, men det romantiske bilde av rallaren, håndverkeren lever på samme måte som bildet av den lykkelige hora. I virkeligheten selger de kroppen sin alle. Samtidig har ikke arbeideren lenger den politiske beskyttelsen. Venstresiden som var arbeidernes beskyttelse etter krigen, er i dag for feminister og ofte styrt av helt andre interesser som ofte kommer i et motsetningsforhold. Derfor hører en mye om den gamle tiden i 1. mai taler. Ikke om hvorfor unge blir blir krøplinger som havner på NAV og blir NAVere.

Når vi ser denne hensynsløsheten med tidsbegrenset dagpenger i dag, blir det en sjokk melding for dem dette gjelder, og så får de andre forholde seg til sine glansbilder.

   Solidaritet i krig..

Når vi snakker om solidaritet handler det vanligvis om folk som hjelper hverandre.  EN slik solidaritet har vert vanlig bland de undertrykte. De hjelper hverandre mot undertrykkeren, men vi finner situasjoner -som nå- der undertrykkeren hjelper hverandre mot de undertrykte.

For det er neppe solidaritet slik vi kjenner det her i landet som får EU til å bruke dette begrepet nå. Først støtter de USA og Israels fascisme. River ned land som Irak, Afghanistan, Libya og Syria, og når dette skaper flyktninger som rømmer over livsfarlige strekninger så skal de være snille og hjelpe dem. Det virker litt merkelig, og venstresida mener det er en solidaritet å hjelpe dem, men de virker litt rart når Lysbakken riser sørover og står å gråter. Han var selv med på massakren i Libya. Hvor får han tårene fra?

Politikerne bruker flyktningen slik de bruker alle andre mennesker i et råttent spill, for å fremstå som ansvarlig, troverdig og de som har MAKTA på sin side.  

De som betegner seg som ansvarlige i EU sier at Øst europiske land må motta flyktinger, for viss ikke er de usolidarisk, og når Slovakia vil kun ha kristne og ikke muslimer, sier Torbjørn at da er de diskriminerende. På denne måten ser vi hvordan flyktningen hele tiden blir brukt om og om igjen, og når de har skapt disse konfliktene, er det de moderate som hele tiden vinner, for de forteller at de andre bare er UMULIGE.

gammel gris..

... eller   

jeg har blitt en gammel mann, men den unge gutten i meg har overlevd. Denne gutten er jeg stolt av. Han  lekte som andre gutter før han var 18 år, opplevde den spontane gleden av  sammspillet og det å være menneske, - eller mann. Det samme opplevelsen hadde han med jenter. Kanskje den leken, eller den savnet han hsuker best. Ikke kun den spontane gleden, men entusiasmen, kjærligheten og jeg forstår ikke hvor alle kreftene kom fra, men slik var det for jeg opplevde det. Så jeg på en jente jeg likte, eller ville elske og jeg ble beruset i hele kroppen av henne.                 

Da jeg begyndte å arebide var det som om jeg hadde slått av en bryter. Jeg måtte forholde meg til ordrer og regler. I 50 år arbeidet jeg etter andres ordrer og regler, og det var umulig å slå på denne bryteren igjen.

Jeg hadde nesten glemt allt sammen en dag jeg satt på en bar og koste meg med en øl. EN hore kom bort til bordet hvor jeg satt og ville selge kroppen sin. Jeg kunne ikke bare avslå, be henne ryke å reise:
-  Du er faen så pen sa jeg,
Hun så på meg med et vennelig ansikt og sugende øyner, og sa:
- Det er mange som sier det,....., men det gir meg ikke noe.
- Jeg forstår hva du mener,  sa jeg, og tenkte på mine 50 år under andres ordrer og regler.
Nå ønsker jeg å finne tilbake til den gutten jeg en gang var. Derfor skriver jeg til deg som enda har denne gløden i ansiktet. Jeg vil gjerne leke med deg. Leke med dine bryster, kysse din fitte og ikke glemme den gangen også jeg var ung.

Demokrati?

Det er umulig å dokumenter noe som helst når papene forholder seg til offentlighetsloven og interne sanheter som aldri ser dagens lys. Det eneste vi kan forholde oss til, er hvordan vi opplever tilværelsen, og jeg spør meg mange ganger.
Var det
Rockefeller som bakket opp Gro Harlem Brundtland, eller skedde det etter at emissærene stengte dørene til bedehusene? Eller var det et resultat av begge?
Jeg husker kvinnebevegelsen på 70-tallet. Kvinnefronten arbeidet for lik lønn for likt arbeid, men da fruene kom på banen og kalte seg feminister sa ingen av dem at de kom fra Rockefeller, men snakket stolt om Simone de Beauvoir.
Og da emissær-ene slutet å frelse alle, låste døra til bedehus-ene, vendte de seg til venstresiden og snakket fint om solidaritet.
Senere forsvann solidariteten og arbeidarklassen ble undermennesket som trengte formyndere. Alt dette skjedde fort og uten at noen snakket om det, diskuterte det ikke og pampene i LO hadde egentelig ikke rgistert det en gang. Ingen så seg kjent med å tenke på slikt.

Fra nå handlet det om å redde miljøet. Hvordan skal det gå med klimautslippene, sa de. Så begyndte klimauslippene å handle om penger. De måtte bevilge stadig mer penger, men hvor ble det av pengene de bevilget?

Slik forsetter verden. Det blir stadig større distanse mellom dem og oss. Og i 2017 skal de kanskje begynne å dokumentere, mens vi med vår tilværelse blir tilskuere. Er dette demokrti?

Skal vi akseptere virkeligheten passivt?

Den passive aksepten finner vi i det meste. Den kan være vanskelig å få øye på, nesten umulig og selv oppdaget jeg det i en alder av 40 år.

Vi satt i forhandlinger med bedriftsledelsen. Den gule hovedavtalen lå på bordet mellom oss og vi hadde kommet så langt at vi måtte få en avgjørelse, og plutselig forsto jeg noe jeg aldri hadde forstått før, men som skulle få meg til å tenke på en helt annen måte.

Jeg ba om 5 minutter for å konferere med resten av styre, men i stedet for å konferere gikk jeg inn på toalettet og satte meg, og bildet både før og nå ble klarere. 

Klubbmøtene, forventningene, resultatene og den passive aksepten.

Det hadde alltid dreid seg om å få en passiv tilslutning fra de organiserte medlemmene. Et JA, slik som vi trengte nå, for sjefen ville ikke akseptere noe annet enn et JA, og det vi kalte samarbeid fortonet seg plutselig som noe helt annet. I virkeligheten var det et overgrep, og jeg husket alle klubbmøtene jeg hadde vert på helt siden det ble interessant.

På første benk satt de som stilte spørsmål, eller helt bakerst. Det som jeg alltid hadde forstått som kritiske spørsmål, ble til deres drømmer om hvordan det burde være. Dette var drømmer som ikke ville komme videre enn dette å bli nevnt fra første benk, eller helt bakerst. Slike drømmer inneholdt også en stolthet jeg ikke hadde sett før. EN naiv stolthet, og gjerne en kritikk av ledelsen som en kunne le av etterpå at en endelig hadde fått sagt det på klubbmøtet.            

En gang var det en sjel som sto frem og kritiserte forholdene på vaskerom. Han reiste seg, nervøs og sa at det var alt for dårlig og for lite til så mange mann.. Lenger kom han ikke før klubbformann brøt inn og sa:

-Vi skal være glad for at det er talefrihet i Norge Ole, men du må ikke overdrive.

Deretter forsatte han til neste punkt på saklista, og slik ble det til at det for det meste var klubbformann som snakket på klubbmøtene.

Det som ikke hadde vert tydelig før, ble det nå. Klubbmøtene handlet egentlig om å godta. Situasjon kunne ikke forandre seg, og vi i klubben var de som fikk de andre medlemmene som satt der passive og forventningsfulle til å si; -JA. Når møtet var over var deres drøm om noe mer inntekt knust. De hadde tillit til oss.  Vi hadde forhandlet frem en avtale som var i deres interesse, men som de passivt ikke hadde andre muligheter til enn å si JA. Klubbmøtet var stedet hvor drømmene om hvordan du ønsket at virkeligheten skulle være ble knust, for kun et JA var i deres interesse.

 Jeg riste meg fra toalettet og gikk inn til de andre. De hadde diskutert. De så på meg med, tomme ansikter, og jeg sa: 

Det er vel bare å godta tilbudet...

De nikket.

  

Hvem bruker Høyre og Venstresiden?

Noen påstår at velferds-barna startet å bruke Høyre og Venstresiden med Gro Harlem Brundtland. Hun giftet seg med en Høyremann nemlig, men forsatte å være i AP som var venstresiden. Andre mener det startet allerede med Einar Gerhardsen.

 

Uansett handler dette om å skaffe seg nyttige idioter som kan brukes til oppslutning om seg selv. Det er valg til neste år og Velferds-barna kjenner de interne sannhetene. Derfor vet de, mer enn andre, at ved å gjøre kampen mellom høyre og venstresiden så realistisk som mulig vil de fleste tro at..., ja slik er det.

Velferds-barna deltar sjelden i selve kamphandlingene, men er premissleverandører og kan raskt endre fokus ved å tilføre de eksterne sannhetene rike på nødvendigheter, for så å få de presentert i NRK, TV2, VG og Klassekampen. Slik holder de stø kurs, for noe er og må være konstant. USA og Hillary Clinton må alltid presenteres som noe bedre enn Russland og Putin, og med slike og slike og slike og slike og slike fortellinger blir vi alle et folk som må godta å bli manipulert. 

 

Det er allikevel når nødvendigheten av å opprettholde det gammel virkelighetsbildet i svart og hvit, bruken av Høyre og Venstresiden kommer til sin rett.

Venstresidens sympati med de undertrykte er velkjent. Velferds-barna vet det og brukte disse følelsene for alt de er verdt. Derfor ble det mulig å destabilisere  Afrika, for så å sende en flokk flyktninger gjennom Europa og blande de opp med terrorister.

Det startet kanskje da AP og SV ble fortalt at Gadafi var en tulling og at han måtte dø. De massakrerte 80.000 mennesker i Libya for å drepe han, men er det noen som beskylder de for å ha utløst flyktningestrømmen som veltet inn over Europa?  Ingen stilte spørsmål om dette kunne være terrorister blant flyktningene heller. 


For Høyresiden handler det om de rike med selvrespekt, som krever av sine tjenere at de ikke skal ha noen personlige grenser.  Selv når de ligger der som krøplinger etter bruk, er de bare blitt mindre verdt.

Så det var neppe fordi Hagen har dårlig rygg Erna satte igang å sy puter under ræva hans så fort hun ble statsminister, for de som blir krøplinger under Hagens styringsrett, gir hun jamt faen i. 

FrP vet hvordan de skal bruke falsk flagg og gjør det. Det virker som om denne flaggingen tiltrekker seg to typer mennesker. De som nekter å godta at det er slutt på den frie kapitalismen og de som snakker sjefen etter kjeften.

 

Og når du inntar din plass på Venstre eller Høyre side, misser du bilde av klovnen i deg som burde ha vert der og stilt det nødvendige spørsmålet;  - Er det dette som er demokratiet?

Hvordan er det mulig at Norge er i ferd med å bli et fascistisk diktatur?

.

Norge blir mer og mer et fascistisk diktatur, noe som ingen trodde var mulig i et demokratisk land, men hva skjer? Det vi vet er at det foregår en EU tilpasning gjennom EØS avtalen hver dag i Norge, og de kaller det samarbeid i Europa.

MAKTA skaper et skille mellom interne og eksterne sannheter. Ved å bruk offentlighetsloven paragrafer 14 og 23 unndrar de virkeligheten fra ofenligheten, mens de tomme eksterne sannhetene blir sendt ut til det vi tidligere kalte «den frie og uavhengige pressa» men i motsetning til før, lar pressa seg villig bruke. Se på det som blir presentert på NRK, i VG, Dagbladet og Klassekampen. Propaganda, kalte Thorbjørn Jagland dekning av NATO møtet i Warszawa. Det virker som om det er nettopp den militeriseringen vi ser i NATO som styrer EU og nasjonalstater som Norge mot denne totale sentralismen som vi må kalle en slags ny fascisme.

Husk nå, arbeidsfolk er en del av de fire frihetene til EU. Det betyr ikke at de er fri, men at de er gjort til objekter. De fire friheten gjør det fult mulig å bruke dem, og å missbruke dem.
De er rett og slett gulrota til de med styringsrett og handlefrihet, og de uformelle lederne rundt om på arbeidsplassene som snakker missbrukerne etter kjeften, og hva sier tilhengerne til EU til dette. De kaller det samarbeid. Vi må ha mer samarbeid sier de. Det samme sa Benito Mussolini. De som blir brukt, eller missbrukt får stadig mindre råderett over sin egen tilværelse, for deres nye situasjon er at de blir anklaget. Fascismen har lært seg hvordan de starter selvskyldgjøringsmaskinen i den enkelte. Det er denne maskina som får folk til å holde kjeft og som fører de inn i en nådeløs undertykkelse. Alle tankene suges i retning av hva de blir anklaget for og dette blir deres fengsel slik Franc Kafka skriver i brevet til sin far for over 100 år siden. Når disse arbeiderne ender opp som krøpling på NAV, blir de på nytt anklaget. I al enveis kommunikasjon NAV fører med klientene ligger det en dårlig skjult anklage, og hva kan vi stille opp mot dette? Ingen verdens ting. Dette er fascismen satt i bevegelse, men foreløbig kommer den undertrykkelsen best fysisk til uttrykk gjennom barnevernet som går inn å stjeler ungene til folk

Er du anklaget?

En anklage om konspirasjonsteori er nok til at du holder kjeft, men MAKTA er kanskje den største brukeren av slike konspirasjonsteorier. Så hva gjør de, for ikke å bli anklaget?

Svaret er ganske enkelt. De deler opp budskapet i to deler. De lar massemedia ta seg av de eksterne sannhetene. Dette er sannheter som MAKTA ønsker at folk skal vite av forskjellige grunner,  kanskje aller mest, for at den enkelte skal få danne seg et virkelighetsbilde.

De interne sannhetene derimot blir unndratt offentligheten med henvisning til offentlighetsloven paragrafer 14 og 23. Dette gjelder alt fra kommunenes behandling av fritids arealer til dokumenter på toppnivå i regjeringen som får den høyeste sikkerhetsgraderingen 'Strengt hemmelig.

Den gangen venstresiden enda fungerte, presset de MAKTA og mye av dette hemmeligstemplede tullet fra den kalde krigen ble avgradert i 1998, for så  - nå på nytt - å få sikkerhetsgraderingen 'strengt hemmelig igjen.

Med denne bruken av eksterne og interne sannheter oppnår MAKTA sin mulighet til å lage konspirasjonsteorier. Vårt fiendebilde f.eks. Vårt fiendebilde er kanskje det mest dominerende konspirasjonsteorien vi har, og vi lever med den hele livet. Samtidig gjør denne konspirasjonsteorien det helt umulig å oppdage vår største fiende. - MAKTA selv.

Barnetilegg

Til NAV

Den 15.12.2015 fikk jeg beskjed om endring av tidligere innvilgelse av barnetillegg, påstand om feilutbetaling og det henvises til barneloven § 85.

Nå søkte jeg for min datter Karolina personnummer xxxxxxxxxx, men fikk barnetillegg for en gutt. Dette at jeg hadde fått barnetillegg for en gutt, (et helt annet barn og et barn som jeg ikke var far for) var noe jeg ikke forsto, men bel senere gjort oppmerksom på dette, og det ble jeg forklart at jeg hadde gjort alt rett og at det var bare å ta det med ro. Når dette nå dukker opp er det til dels sjokkerende,

Ærlig talt, dette minner ikke lite om Prosessen av Frans Kafka, eller landmåleren i Slottet av samme mann, eller det vi kalte Stalinprosessen, den gangen Norge var fritt og uavhengig. Det Kafka skrev om for over 100 år siden handlet om friske mennesker som de på denne måten installerte en        selvskyldgjøringsmaskin i, ved å henvise til en feil i saksmappa deres, fikk de dem til å tenke på kun dette. Jeg er en syk mann. Jeg har blitt brukt av folk med styringsrett og handlefrihet i dette landet fra jeg var 6 år, og jeg har vert lydig og måttet forholde meg til ordrer og regler hele mitt liv. Dette har ødelagt store deler av min livskvalitet, og nå skal NAV installere en slik selvskyldingsgjørelsesmaskin i meg, for å få meg til å tenke på dette til jeg dør.

Jeg føler meg allerede kriminalisert og har egentlig lite å stille opp. Derfor har jeg helt siden jeg ble kjent med dette prøvd å lete frem dokumentasjon som jeg vedlegger dette brevet. Det første året betalte jeg barnebidrag gjennom Western union, og har lagret de i en konvolutt jeg ikke finner.  Jeg er ikke en kriminell og tar fult avstand fra det offentlige som behandler meg som en kriminell.

Min datter heter Karolina, hun har personnummer XXXXXXXXXXXX adresse Latvia. Derfor sender jeg følgende vedlegg:

 

  1. Avtalen med morgen som ble laget før barnet ble født + oversettelse.
  2. Dokumentasjon på at jeg har betalt det jeg har fått fra NAV til moren.
  3. Søknad om annerkjennelse av farskapet
  4. E-post med moren etter at jeg måtte bryte avtalen fra utbetalingen i januar d.å..

 

Jeg har sendt kopi av søknad om anerkjennelse til moren Nade, men få bare mail om at jeg må komme til Latvia og bevise at jeg er far. Dette at hun ikke sender meg kopi av passet sitt og Karolina sitt pass, ser jeg på som et resultat av den fattigdommen de lever i, eller påvirkning fra den mannen hun er gift med i dag, eller kanskje det er NAV som står bak. Samtidig vet jeg at folk i Latvia ? som alle andre Land ? er redd det Norske barnevernet, men det kan også være fattigdommen de lever i. Etter at Latvia gikk over fra Lat til Euro har fattigdommen blitt veldig ødeleggende. Slikt som fødselsattest tror jeg ikke eksisterer, for jeg har ikke signert noe slikt, men hun fødte Karolina i Doggpils (en by lengst øst) og når jeg henvender meg der får jeg ikke noe svar, og henvender jeg meg til den Norske Ambassaden i Riga, så bare ler de og sier at de leverer ikke ut slikt. Egentlig har jeg ikke krefter til å holde på med dette selv. Etter at jeg måtte bryte avtalen med moren, føler jeg meg ikke lenger velkommen som far, og da får jeg bare gi opp, bare opplever at jeg mister kontakten med min datter på samme måten som jeg mistet kontakten med min sønn. Nå vil jeg sende dette til dere og til NAV internasjonalt, som den siste mulige løsning.

 

 

Den gamle mannen så på den unge jenta, og sa:

Det er faktum at du er en kvinne, og jeg en mann. Du er en attraktiv kvinne. Bildet av deg uttrykker "dette noe" jeg har savner hele mitt liv. "Dette noe" som i all tid har tiltrukket seg mannens blikk.
"Dette noe" har jeg savnet siden min ungdom, for i min ungdom måtte jeg jobbe, men drømmen om "dette noe" holdt meg våken om nettene, fordi jeg visste at andre gutter kunne nyte "dette noe" med kvinnen de med lettet hadde valgt, men da jeg endelig skulle prøve å nyte "dette noe" ble jeg brutalt avvist igjen og igjen.

Og nå er jeg blitt en gammel mann, men tapet av "dette noe" fortsetter å skape drømmer. I mine øyne har du "dette noe", men det er din rett å nekte meg "dette noe", på samme måten som det er din rett å nyte den velstand de har brukt meg og andre for å skape.
Men, bli ikke lei deg du. Jeg vet at dine tanker er farget av MAKTA og den fascistiske kvinnebevegelsen som krever at menn - som meg - skal ha et kvinnesyn - som forteller dem at kvinner er en vare, men at menn ikke er det. Nå er jeg gått ut på dato. Ingen vits i å prøve lenger. Blir bare avvist og jeg er forberedt på å leve med drømmen om "dette noe" til jeg på dødsleie drar mine siste åndedrag.

Fattige jenter i ASIA forstår dette med fattigdom, og går inn i et samspill med menn som har blitt brukt i Norge. De velger å nyte eldre mann, som bygger hus til dem og de kan spise ris sammen med dem. Når disse mennene - som endelig fikk oppleve "dette noe" dør- sitter jenta igjen med et bra hus og hun kan forsette å spise ris.

ggg

 

 

 ø      æ          å

Troll, eller nettroll?

De fleste husker de små bukkene Bruse som måtte over brua for å spise, og der under brua satt trollet. I dag har trollet skapt forskjellige allianser for gjøre det vanskelig for de små bukkene å komme over brua.
Slike allianser finnes over alt. På stortinget samlet trollet alle partiene. Så til tross for at de små bukkene sa NEI til EU to ganger, ble det enighet om EØS og om å massakrere folk i Libya.
Journalistene er et annet kapittel. De forteller kun de eksterne sannhetene om trollet, og da er det selvfølgelig slike sannheter som setter trollet i godt lys, eller de tåkelegger mulighetene for de interne sannhetene og alle hemmelighetene trollet måtte ha. Når de små bukkene blir lei av alle disse drit-pakkene, slenger de dritt tilbake og da blir de kaldt nettroll.
For å fjærene følelsene til de små bukkene, fikk trollet hjelp av feministene, og feministene var ikke i tvil. I første omgang måtte de små bukene ha et kvinnesyn, og skulle de ta seg av barn måtte dette ligge nært opp til et faglig nivå, og nå er det bare et tid-spørsmål før du må ha rekvisisjon til å leve ut et sexliv og å sette barn til verden.
For trollet er opptatt av at de små bukkene er helt gjennomsiktig og kan tankestyres, men ikke alle klarer å leve slik, og her en dag hørte jeg en som sang på den andre siden av gata i BKK.- Æ e sexflykning i Thailand, nyter mus og øl, slik folk i Norge levde før

 

venstresiden

http://www.nrk.no/ytring/troll-i-ord-1.12811706

 

stoltenberg om å ta flykningene til Tyrkis http://www.vg.no/nyheter/utenriks/flyktningkrisen-i-europa/nato-vil-sende-baatflyktninger-tilbake-til-tyrkia/a/23624591/

Skrekkens tilværelse.

 

Tilværelsen er her og nå, fortiden og det som skjer i fremtiden, men vår tilværelse minner stadig mindre om det påståtte velferdssamfunnet.

I vår daglige tilværelse møter vi det gåtefulle. En telefonselger f.eks. Du «bare» snakket hyggelig med han på telefon, men så sender han deg regninger i postkassen på tjenester du verken har bestilt, eller har bruk for. Klager du til forbrukerrådet får du kanskje beskjed om at du først trenger noen til å legge frem saka de. Du har jo ikke forutsettinger til å forstå dette, for din tilværelse på jobb, handler om å forholde seg til ordrer og regler.

På den motsatt siden, av din tilværelse, lever de som har skapt dette klasseskillet. De lever i sin egen tilværelse, har utdannelse og handlefrihet, og uten at det var meningen, endte du opp som et objekt for dem. Til tross for at - skrekkens tilværelse -blir mer og mer uutholdelig, påstår de at de gjør alt det i din interesse.

Den humanistiske iden om at vi er «fri» til å skape vår egen tilværelse og at fellesskapet har ansvaret for å legge til rette for dette, har brutt sammen,

 

 

Hvorfor tar så mange avstand fra høyre og venstresiden?

Historien dokumenterer at høyresiden har prøvd å gi et lite mindretall i samfunnet frihet til eiendom og kapital, mens det store flertallet skulle være treller, arbeidere og undertrykte. Derfor kjempet Høyre mot almen stemmerett for menn og kvinner, frem til1910. Og hva gjør de når stemmeretten blir selvfølgelig for alle... Jo, de nekter det store flertallet å bestemme. Derfor er det fortsatt det store flertallet som må stå å se på at mindretallet bestemmer alt. Og nå eier ikke dette mindretallet kun produksjonsmidlene, men de eier også ordet. De eier debatten, handlefriheten og initiativ. De eier det store flertallet.

Det store flertal får kun ståplass, må være lydig og forholde seg til ordrer og regler og minner stadig mer om roboter.
Så kan en spørre hvordan i huleste er slikt mulig med en aktiv venstreside? Ja, men hvem er så denne venstresiden? Venstresiden består for det meste av middelklasseborgere som i sin profesjon og all sin forståelse har til oppgave å sikre det lille mindretallet et liv i sus og du. Det har de lært på skoler og universiteter. De er ulver i fåreklær. Så dersom vi ser på Aps utvikling etter krigen blir det raskt en studie av et politisk parti, som sammen med LO, har til oppgave å garantere lojal arbeidskraft til et stadig grådigere eierskap.

Når dette skjer uten at MAKTA tar hensyn til det store flertallet biologiske lov om frihet og selvstendighet, fremstår staten som et sint udyr som vil angripe. I en slik situasjon blir høyre og venstresidens egentlige, sanne JEG tydelig.

Det er bare et alternativ til høyre og venstresiden...

De fleste mennesker ønsker seg en verden hvor de kan skille det gode fra det onde. Enten er venstresiden god, eller så er høyresiden det, eller omvendt. I dette «enten ? eller» ligger vår største muligheter, for verken høyresiden, eller venstresiden er ond eller god. De er middelklassefolk, føler seg utvalgt og forstår ikke vår virkelighet.

 

Skal vi stanse denne utviklingen må vi slutte å stemme på dem, for hvordan skal vi ellers bli fri Inga Marte Thorkildsen faglige vurderinger? Eller Erna Solberg som tar fra de fattige og gir til de rike? Vi må kunne stole på egne krefter og bygge sten på sten, slik de alltid har bygd et hus her i landet.

 

Hva er egentlig venstresiden i Norge?

I det offentlige rom fremstår i dag AP, SV og Rødt med en slags eiendomsrett til venstresiden, men hva forstår vi med venstresiden? Venstresiden hadde en gang som mål, - sosial likhet. Derfor utviklet de en solidaritet på arbeids gulvet, som igjen utviklet verktøy i det daglige liv som kunne være med på å nå et mål med sosial likhet. Samtidig valgte de folk fra arbeids gulvet inn i offentlige organer. Derfor fungerte dette den gang, og vi var på vei mot målet, men så skjedde noe rart.

På 70-tallet sto likestilling for kvinner frem. Lik lønn for likt arbeid ble en kampsak, men forsvant raskt til fordel for den feministisk middelklasse forståelse og det er disse som i all hovedsak eier debatten i RØDT i dag.

Inga Marte Thorkildsen fikk fart på barnevernet til Israel misjon. Og barnet til SV snakket ofte om faglige avgjørelser når et barn skal hentes ut av heimen, men når en går igjennom en del konkrete saker, ja så blir en slått av hvordan begrepet faglig avgjørelser blir brukt for å skjule en praksis med offentlige overgrep mot barn og deres foreldre. I slike saker finner vi noe merkelig. SV fremstår som et parti som ønsker at folk skal være gjennomsiktig, og at anklagen skal finne forbrytelsen og ikke omvendt. I utenrikspolitikken anklager de USA for det samme, men er med på å drepe 70.000 mennesker i Libya. Et klart imperialistisk politisk parti.

Med Gro Harlem Brundtland fikk vi lands moderen og velferdssamfunnet, men ble det et velferdssamfunn når fattigdommen vokser og arbeidsledigheten stiger? Nei, velferdssamfunnet ble et dekk-ord. De sosial ulikhetene i Norge vokser og klasseskille blir bare dypere. I dag handler det ikke bare om lønns og arbeidsvilkår på arbeidsplassen. I dag blir det meste som angår deg gjort uten at du er en deltaker, og dette er ikke minst AP ansvarlig for.

Jeg satt her en dag å pratet med en mann fra Belgia. Han kunne fortell om et velferdssamfunn i Belgia som vi i Norge må se langt etter. Så hvor er venstresiden som en gang hadde sosiale ulikheter som mål. I gamle dager oppsummerte de disse politiske partiene med få ord. De tre ulvene i fåreklær.............

Hva er egentlig høyresiden i Norge?

På høyresiden prioriteres det privat initiativ og eiendomsrett som igjen skaper sosiale ulikheter. Derfor viser den tidlig historie en klar sammenheng mellom vern av eiendomsretten til Høyre og stemmeretten. I følge Wikipedia var det kun 7,5 % av befolkningen mellom 1860 til 1870 som kunne stemme her i landet. Først i 1898 kom det alminnelig stemmerett for menn og i 1910 for kvinner, og Høyre var hovedmotstanderen til å gi folk stemmerett.

Derfor blir Høyre ofte sett på som et reaksjonært politisk parti, mens de selv heller bruker ordet konservativ. Allikevel kan en lure på hvor forslag om søndagsåpen butikker og midlertidig ansettelse komme fra om det ikke er reaksjonært. Dette er i alle fall Høyres hjertesaker, og dette til tross for at begge forslagene får en lunken mottakelse i NHO. At slikt som midlertidig ansettelse skaper sosiale ulikheter er det jo ingen tvil om, men fra noen som ønsker å kalle seg verdikonservativ kunne en forvente noe annet.

FrP er parti som i opposisjon kjemper mot skatter og avgifter, men som i posisjon møter seg selv ofte i døra og øker avgiftene til beste for staten. I opposisjon ga de ofte inntrykk av at de var mot EU og EØS, men Siv Jensen har selv gitt EU utvidede fullmakter som betyr noe helt annet. Det er kun motstand mot en voldsom innvandringen som holder dette partiet flytende i dag.

I dag er det liten vits i å kjempe mot stemmeretten. Både menn og kvinner tar det som en selvfølge, ja kanskje litt for selvfølgelig. I dag kan du stemme, men du kan ikke bestemme, og vi lever kanskje i et demokrati der det neppe er flere enn 7,5% av befolkningen som bestemmer

Skal du stemme i 2017?

 

Dersom det allikevel er mindre enn 7,5 % av befolkningen som bestemmer, hva er da vitsen med å stemme i 2017? Alle husker EF/ EU avstemmingen i 72, /94? Til tross for at folk stemte Nei, ble det JA. Og da MAKTA bestemte seg for å bombe Libya, og drepe 70000 mennesker, ordnet de alt på SMS. Så hva er vitsen med å stemme i 2017 når du allikevel ikke kan bestemme?

En av grunnene er din demokratiforståelse. Ved å gå å stemme, gjør du noe aktivt som låser deg til en tro på at du er lojale, lydig og underordner deg MAKTA. På samme tid godtar du at MAKTA dreper 70.000 mennesker i et afrikansk land. Du ligger ikke våken om natta og tenker på den død og lidelse som din stemme var med på å påføre andre mennesker.

Til slutt godtar din demokratiforståelse alt. Hva er vitsen med å ha informasjon om TISAB/ TTIP når du går å stemmer på FrP, eller AP?

En helt vanlig tvangsinnleggelse på psykiatriske?

 

En helt vanlig tvangsinnleggelse på psykiatriske.
6. august 2014 ca kl13.00 hørte jeg en bil utenfor huset hvor jeg bor på Roan. En mann kjører bilen sin til forskjellige punkter på eiendommen og for hver punkt går han ut av bilen og leter etter noe. Jeg iakttar hans merkelige oppførsel, gjennom rutene i døren. Han får øye på meg, kommer opp på trappen foran huset, og sier på dansk:
- Jeg er din fastlege, og lensmannen Helge S ba meg ta kontakt med deg her. Her på denne adressen.
Deretter ber han meg åpne døren, så han kan komme inn å prate, men jeg kjenner han ikke. Dessuten snakker han dansk, så jeg bestemmer meg for ikke å gjøre det, og sier at jeg både ser og hører han godt gjennom døren, men at han kan gi meg legitimasjon. Han kakker i glasset med en walkie-talkie radio og sier at dette er hans LEGITIMASJON.
-Har du hørt om ID-kort?, sa jeg.
Han går rolig bort til bilen og drar ut en bunke ID-kortt, kommer tilbake, og gjentar at han er legen min og at Bjørn S fra Lensmannskontoret har sent han. Nå har Helge blitt til Bjørn, og jeg spør meg, hvem i huleste er denne mannen?

Han legger ett ID-korttet mot ruten og jeg tar bilde av det. Det står Nils Stagegardt på kortet. Samtidig med at jeg tar bilde av kortet, holder han opp det som ligner på en radio og det lyser grønt.
På nytt ber han meg slippe han inn, men hvordan kan jeg slippe inn en fremmed mann som i det ene øyeblikket snakker om at lensmann Helge Skjern har sendt han, for så i neste øyeblikk snakker om at lensmann Bjørn Skjer har sendt han, jeg er redd, og sier:
- Nei.
Nå blir legen forbandet, springer fra det ene hushjørnet til det andre, holder radiosenderen opp mot husveggen og snakker med seg selv. Jeg tar flere bilder av hans merkelige oppførsel og nå føler jeg meg virkelig utrygg.

Prøver å få kontakt med mennesker på telefon, men ingen svarer. Dette synes jeg er veldig rart.

Så kommer en annen bil inn på gårdsplassen og ut av denne bilen kommer en mann i politiuniform, rett opp på trappen og kaller seg lensmann Tor Flaskenes.

Til tross for at han kaller seg både lensmann og er i uniformen nekter jeg å slippe dem inn. ABB brukte slik politiuniform da han skjøt og drepte ungdommene på Utøya, og jeg blir virkelig redd og fortvilet. Jeg skjelver over hele kroppen. Ringer begge mine sønner og legger igjen beskjed i telefonsvarerne deres om hva som er i ferd med å skje med mora deres.

Samtidig hører jeg lensmannen hele tiden ber meg åpne for at de er her for å hjelpe meg, men disse ordene passer ikke til deres oppførsel. Dessuten har jeg alt for mange ganger opplevd at når folk forteller meg, at de skal hjelpe, så er det ofte et overgrep det er snakk om.

Legen behersker seg, bruker denne walkie-talkien sin og sier igjen at de er her for å hjelpe meg og at jeg må slippe dem inn.
Jeg opplever det som om han justerer stemmen og ordene, for å sende det, eller ta det opp på band. Det renner en faen i meg, og sier:

- Jeg vet ka dokker leter etter, men at det har vert folk her å fjernet det før, men at alt de sier nå blir tatt opp på band.

Da går lensmannen helt amok og leter etter noe rundt huset. Kanskje for å knuse ruten i døren, tenker jeg. Legen sier noe til han, og dette får mannen i ABB uniform til å gå opp på altan, og jeg er bare redd... Kanskje vil han knuse glasset i altandøra? Hva har jeg å stille opp mot to sterke karer, hvor den ene har en politiuniform slik ABB brukte?

Samtidig vet jeg at jeg ikke bare kan åpne et vindu og hoppe ut gjennom ruten uten at jeg slår meg ihjel. Legen ser det, og bruker grimaser som forteller at nå er jeg et dyr de har fanget, og som han uten den minste anstrengelse og med den største letthet kan drepe.
Så husker jeg den andre telefonen. Dette numre har jeg ikke brukt på lenge, og ringer min sønn i Trondheim. Han har nettopp våknet. Forstår ingenting av det jeg prøver å fortelle han, men jeg tror endelig han forstår at det er to menn på døren der jeg bor, hvor den ene påstår han er lensmann og den andre lege og at jeg er redd dem, for de prøver å bryte seg inn i boligen. Når jeg kommer tilbake ser jeg at legen står på trappen mens han med ABB uniformen går mot den ene kortveggen og så hører jeg at han slår sund ruten i kjellervinduet og er på vei inn i huset. Han kommer opp kjellertappen, og jeg forteller raskt til min sønn at nå har de brutt seg inn i boligen, og at jeg hører fottrinnene hans opp kjellertrappen, og at døren inn til gangen blir brutt opp.
Raskt springer jeg inn på kjøkkenet, pakker begge telefonene inn i kjøleskapet, for deretter resignert går inn i stuen. Blir stående ved ovnen. Jeg skjelver over hele korpen, og er helt tørr i munnen, men forstår at jeg må møte det som nå kommer. Jeg har ikke valg.
Jeg registeret at mannen i ABB uniform søker gjennom andre rom, og at legen dukker opp i døren inn til stua med en sprøyte som han viser meg med et triumferende glis. Han forsvinner raskt, for så å dukke frem igjen med sprøyten i venstre hånd og en liten glassflaske i høyre. I neste øyeblikk er mannen i ABB uniform inn i stuen, kommer rett mot meg, overfaller meg ved å gripe over hendene mine og krysser dem samtidig som han tvinger håndflaten min oppover, men jeg får vrid av meg brillene og presser meg opp i et hjørne. Hele tiden forklarer mannen i ABB uniform at de er der for å hjelpe meg, mens han klemmer hendene mine så jeg skriker som en gal mens jeg forsøker å vri meg løs, og i et øyeblikk ser jeg legen i døråpningen løfte sprøyten. Mannen med ABB uniformen gnir over pulsåren og jeg skriker og hyler som jeg aldri har gjort før, og så kjenner jeg et stikk og hvor på hjernegrepet fra mannen i ABB uniform løsner, men for å komme tilbake. Igjen kjenner jeg de vrir handa mi til jeg skriker og prøver å komme meg løs, og så hører jeg mannen i ABB uniform sier: Det går ikke. Jeg ser forskrekket på mannen i ABB uniform som har fortalt at han var lensmann Tor Flaskenes, og i min fortvilelse, tenker jeg.
-Prøver han å være lensmann nå?
-Dere kommer her, bryter dere inn i huset og vet ikke en gang navnet mitt. Dere vet ikke at her pågår en etterforskning- Mannen i ABB uniform flirer nervøst, og sier noe om at det er de som etterforsker alt, mens han drar seg selv i ABB uniformen. Legen står å snakker i telefon ute i gangen og rister på hodet. Mannen i ABB uniform får ett rettsuttrykk som skifter til sinne, går ut i gangen sammen med legen. Når de kommer tilbake sier de at jeg har valget mellom å være med frivillig, eller å bli tatt med makt.
Akkurat da husket jeg Vold. Jeg hadde møt denne Vold ute på øyene. Var det ikke Mausundvær, eller var det en av de andre øyene der? Denne Vold hadde startet en butikk med å kjøre hurtigbåt der ute, og i et av tilfellene hadde han avbestilt redningshelikopter, for så å oppsøke pasient og ta han inn i båten sin, for deretter å kjøre ambulanse. Vold er en slags velferds-profitør, tenkte jeg?
Derfor plukket jeg opp hele historien og skrev en blogg om denne Vold. Etter hvert oppdaget jeg stadig mer merkelige ting ved denne mannen, men han hadde et interessant kontakt nett i både psykiatrien og i politiet. Det meste av slekta hans var i politiet, og til min store overraskelse hadde onkelen hans - i polititjeneste - banket opp faren min under krigen oppe i Tromsø. Og så hadde han kontakt med en eller annen sjefpsykiater, hadde øyfolket fortalt. Da jeg var oppe i Selbu i mai fikk jeg fortalt at denne Vold hadde politianmeldt meg, og så forsto jeg sammenhengen. Sto Volds menn rett foran meg nå? Skulle jeg nøytraliseres slik?
Mannen i ABB uniform og en som kalte seg legen min; var de på en eller annen måte i nettverket til Vold? Nei, jeg går ikke med dem frivillig, tenkte jeg (men kunne ikke drømme om hva som skulle komme) og sa høyt:
- Jeg går ikke frivillig en millimeter utenfor huset mens dere er her.
Og så skjedde alt på en gang: , Mannen i ABB uniform ber legen hente ambulansepersonellet som akkurat har ankommet, og når de er inne i stua, gjentar mannen i ABB uniform valgene jeg har. Uten at jeg har rukket å protestere griper mannen i ABB uniformen tak i venstre handa mi, mens den mannlige ambulansepersonellet tar den høyre og så går veien til Namsos psykiatriske, en av deling ved Namsos sykehus.

Hvorfor kommer flyktningene hit?

Til å begynne med fortalte den frie og uavhengige pressa om flyktningene som om det dreide seg om en folkevandring, men etter hvert ble virkelighetsbildet et helt annet. Mange av dem drukner på havet, og når de endelig kommer i land -på de Greske øyer- blir de slått og sparket av Gresk politi, men til tross for dette presser de seg frem gjennom Europa, som jaget dyr.

Ungarns statsminister mener det hele dreide seg om et tysk problem, og statslederne i Warszawa og Praha er alltid langt mer opptatt av silkedressene og gullsmykker sine, enn disse jævla flyktningene. En enslig tysk moder tar i mot dem på perrongen samtidig som hun forbereder sitt folk på at dette vil gjøre noe med tysk økonomi i lang tid, og en svensk statsminister sier: ? Mitt Europa bygger ikke murer, vi hjelper hverandre når nøden er størst.
Allikevel, er det noe som både flyktninger og statsledere har måttet erfare i Europa, ja så er det dette at drømmer og virkelighet er veldig forskjellig.

Her i landet begynte den frie og uavhengige pressa å fortelle om den arabiske våren allerede i 2011. Begrepet VÅR assosierer vil alle med noe som vill sprenger seg frem av nytt liv. Slik som at løvet gror i skog og mark og at pikken står som spett på gamle gubber. Da er det vår. Ikke når at Norge slipper nesten 600 bomber over Libya og dreper 80000 mennesker, eller når de erstatter en demokratiske valgte president i Egypt med en militærjunta og dømmer presidenten til døden.

Til tross for dette forsetter den frie og uavhengige pressa å skape et virkelighetsbilde av det som skjedde som om dette var og er en vår. Kanskje er det noe slikt den Norske forsvarministeren prøver på også når hun både ærefull og stolt forteller om Norges herjinger i Libya, men hun nevner aldri de menneskelige lidelsene og de lemlestede menneskekropper og alle likene som fløt i gatene.

Så hvorfor i herren navn kommer flyktningene hit? Er den arabiske våren blitt et Europeisk problem, og hvorfor holder USA kjeft?

Droner...

 

Dette med droner, er noe nytt og jeg forstår det ikke helt. Det lille jeg forstår, forteller meg at slike droner kan både se, høre, og ikke minst tenke. Deretter drar de en beslutting jeg aldri kan få innsyn i. Samtidig er det lite som tyder på at resonnementet til dronene er som til folk flest.

En dag kom en slik dronene inn i huset mitt. Ikke på vanlig måte selvfølgelig. Nei da, den hadde tatt seg ned gjennom lufterøret til ovns-vifta på kjøkkenet, og de som eide den måtte skrue ned hele vifta, for å få den ut i det fri igjen.

 

Vifta fikk de aldri skikkelig på plass, men etterpå ble jeg sittende der og lure på hva slags interesse har slike droner av meg?
Jeg fant aldri noe svar på dette, og så lenge mitt forhold til droner er uavklart, er det alt annet enn behagelig. Jeg tenker på dette hele tiden, og er på vakt når andre mennesker snakker om droner.

 

Her en dag jeg satt på bussen mellom Roan og Åfjord begynte til og med bussjåføren å snakke om droner, og han var faktisk i stand til å gjengi hele samtalen jeg en dag hadde med Nasja, for han sa til en mann:

- Hun som bodde i huset begynte å snakke med en unge, og jeg trodde jeg skulle le meg ihjel:

- Nå skal vi sitt helt rolig du og jeg Nasja, fortsatte han og han lo rått.

 

Det var akkurat dette jeg sa til Nasja, for vi var begge engstelige. Vi følte hele tiden at vi ikke var alene men at det var noen som så og hørte så oss, og nå ble det tydelig; Denne bussføreren hadde fått dette fortalt av dronen.

 

Etter at jeg kom hjem igjen, fant jeg ikke den deilige roen og det gikk utover nattesøvnen. Jeg ble liggende å tenke på denne dronen hele natta, for jeg kunne ikke forstå hva denne dronene egentlig ville meg og hvorfor sladret den til andre mennesker om det jeg snakker med Nasja om?

Jeg hadde ikke noe svar, annet enn at den ville ha et forhold til meg som jeg stadig missliker.


Det var umulig å sove, reiste meg irritert opp, så jeg ble sittende i sengen, og akkurat i det jeg løftet blikket opp, fikk jeg øye på edderkopp oppe i taket. Det har aldri vert edderkopp i taket på soverommet tidligere og jeg kunne ikke annet enn å le.
- En edderkopp i taket, tenkte jeg og gikk ut på toalettet. Til min store forbauselse oppdaget jeg også en edderkopp i taket på toalettet, og mens jeg satt på toalettet hørte jeg helt tydelige lyder som jeg aldri hadde hørt før. Det var rett og slett ikke naturlige lyder. Slike lyder minte om motor og på nytt kikket jeg opp på denne etterkoppen. Hadde den forflyttet seg?
Jeg gjorde meg raskt ferdig og gikk rolig ned på kjøkkenet, kokte kaffe og på nytt tenkte jeg på denne dronen som jeg hadde fått et ufrivillig forhold til.

- Hvordan skulle jeg forholde meg til en drone som både kunne høre og se og som samtidig studerte meg, gjorde meg til objekt og som ville få en eller annen oppfatning av meg som jeg ikke verken hadde mulighet til å oppdage, eller forstå konsekvensene av. Hva slags avgjørelser ville den ta?

 

Den vill neppe tenke som andre mennesker. Det var helt naturlig om en drone kom til en helt annen konklusjon enn vanlige mennesker, men ville den være aggressiv, og hva slags sjanser hadde jeg da?

Jeg drakk ut kaffen og gikk tilbake til rommet mitt, slukket lyset og la meg til rette for å sove, men jeg lå ikke lenge før jeg hørte de samme lydene som jeg hadde hørt på toalettet. På nytt satte jeg meg opp i sengen, -lyttet. Etter nøyaktig fem minutter hørte jeg det igjen og jeg kikket opp på denne edderkoppen i taket. Den hadde beveget seg, og den gjorde det forsatt, men bevegelsene var merkelig og jeg begynte å lure på om denne lyden kom fra edderkoppens bevegelser.

 

 

 

Gaddafi

Etter knapt tjue års selvstendighet endte det libyske kongedømmet imilitærkupp, og innføringen av republikansk statsform i 1969. Kong Idrisble avsatt, og Muammar al-Gaddafi tok over som statssjef ? til han ble styrtet i det libyske opprøret under Den arabiske våren i 2011.

Kuppet kom etter flere år med sterk nasjonalfølelse i den arabiske verden, og etter at offiserer hadde avskaffet monarkiet i Egypt og Irak ? samtidig som den politiske konfrontasjonen med Israel,

 

n gruppe yngre offiserer, ledet av Muammar al-Gaddafi, hadde i lengre tid planlagt maktovertakelsen som to ganger var blitt utsatt, til kuppet fant sted 1. september 1969 ? knapt uten å møte motstand. Kong Idris var på privat opphold i Tyrkia, og forble i eksil etter at han ble avsatt; kronprins Hassan al-Aida frasa seg retten til tronen. En rekke medlemmer av det gamle regimet ble stilt for retten og dømt, noen til døden. Offiserer med grad over major ble avsatt. Kuppmakerne etablerte et ?revolusjonært kommandoråd? (Revolutionary Command Council, RCC) som tok over styringen av landet, med al-Gaddafi som frontfigur og de facto statssjef, selv om han aldri tok tittelen president. Selv insisterte al-Gaddafi på at maktovertakelsen ikke kun var et kupp, men en gjennomgripende revolusjon, og han tok i tiltagende grad i bruk revolusjonær retorikk. Han tilla samtidig islam en sentral plass i revolusjonen, og enda mer etter hvert som årene gikk.

De unge offiserene endret ikke bare Libyas styreform, men brakte også nye grupper i samfunnet til makten. De kom selv fra overveiende enkle kår, og tilhørte mindre stammer enn den eliten som til da hadde styrt landet, tett knyttet til den gamle sanusi-ordenen. De fleste hadde lav grad; al-Gaddafi var selv kaptein da han planla og ledet kuppet. Revolusjonen og den påfølgende utvikling i Libya var sterkt knyttet til personen al-Gaddafi og hans dels konsistente, dels omskiftelige, politiske kurs.

POLITISK KURS

Kuppmakerne var arabiske nasjonalister, og særlig al-Gaddafi var sterkt inspirert av Egypts president Gamal Abdel Nasser og de frie offiserer som hadde grepet makten og avskaffet kongedømmet i Egypt i 1952 ? for deretter å ta en ideologisk lederrolle i den arabiske verden, og i kampen mot Israel. Selv hadde ikke de libyske offiserene i utgangspunktet noen tydelig ideologisk eller politisk retning, men under ledelse av al-Gaddafi slo Libya inn på en eksperimentell innenrikspolitikk og en radikalutenrikspolitikk. Den første tiden lente al-Gaddafi seg mot Nasser, og kunngjorde at Libyas revolusjon og landets ressurser sto til disposisjon for Egypt og panarabismen. På denne tiden var panarabismen imidlertid på tilbakegang, og Nasser avviste langt på vei al-Gaddafi som umoden og utopisk. Ikke desto mindre anså al-Gaddafi seg selv som den naturlige arvtaker etter Nasser, som leder for den arabiske verden da den egyptiske presidenten døde i 1970. Egypt sendte sikkerhetsstyrker til Libya etter maktovertakelsen, vesentlig som beredskap mot eventuelle motkupp. Politiske rådgivere ble også sendt.

Etter kuppet slo Libya inn på en radikal panarabisk politisk kurs, som helt til århundreskiftet ble rettesnoren for landets utenrikspolitiske orientering. En hovedsak fra starten var å avvikle de utenlandske militærbasene i Libya. En prosess med dette som mål hadde allerede kommet langt under kong Idris, men for de revolusjonære offiserene ble det en merkesak, og starten på en mangeårig retorisk ? og dels reell ? kamp mot vestlig imperialisme. Samtidig skulle Libya være nøytralt. Nasjonal enhet var en annen politisk prioritering ? i et land så sent som i 1963 var samlet til én stat, etter å ha vært en føderasjon siden selvstendigheten: en sammenslutning av tre geografiske enheter som gjennom historien hadde vært separate kolonier eller provinser under fremmed styre: Tripolitania i vest, Kyrenaika i øst og Fezzan i sør ? og hvor det gamle regimet hadde sterke røtter i Kyrenaika. Disse regionale motsetningene var et viktig forhold under al-Gaddafis styretid, og bidro til hans fall i 2011. En kulturell revolusjon var en viktig del av det libyske eksperimentet, hvor kombinasjonen av arabisk nasjonalisme og islamske verdier sto i sentrum. Som ledd i dette ble vestlige symboler fjernet og arabisk pålagt brukt; latinsk skrift ble forbudt. Det samme ble salg av alkohol.

En ny grunnlov trådte i kraft i 1969. Derigjennom ble RCC formalisert som den øverste politiske ledelse i landet. Undertrykkelsen av politiskopposisjon og fri presse, som kongedømmet iverksatte allerede i 1952, fortsatte under Gaddafi-regimet, blant annet med forbud mot fri partidannelse. Selv etablerte regimet Arab Socialist Union (ASU) som et statsbærende parti etter egyptisk modell i 1971. Partiet spilte ingen avgjørende rolle; libysk politikk etter kuppet ble i all vesentlighet formet av al-Gaddafi selv, ofte uten å samrå seg med sine kolleger i RCC eller ASU. I 1973 lanserte al-Gaddafi hva han kalte en folkelig revolusjon, som en kulturrevolusjon nedenfra, hva han senere utviklet til, i hvert fall i teorien, et reelt folkestyre. Fortsatt beholdt RCC, og ikke minst al-Gaddafi selv, den reelle makten.

Militærapparatet ble utbygd, blant annet med omfattende materiell-anskaffelser, først mest fra Frankrike, deretter ? fra 1974 ? med materiell og teknisk støtte fra Sovjetunionen. Etter revolusjonen sendte Egypt militære rådgivere, deretter kom slike fra østeuropeiske land, inklusive fra DDR for å trene Libyas sikkerhetspoliti, mukhabarat. Mangel på spesialister i offiserskorpset førte til at blant annet jagerflypiloter ble hentet fra Sovjetunionen, Pakistan og Nord-Korea. Libyas militærapparat var på papiret sterkt, med en utrustning som overgikk landets behov - og evne til å utnytte det. Dette ble vist også under det libyske opprøret i 2011, da mye ubrukt utstyr ble funnet og overtatt av opprørerne. Libya ga en del våpen til Egypt i forbindelse med Oktoberkrigen i 1973, men deltok ikke selv i denne - eller noen av de andre krigene knyttet til Midtøsten-konflikten. Militær trening ble innført i skoleverket, og bevæpnede folkemilitser opprettet for voksne. I 1974 overlot al-Gaddafi mange av lederoppgavene til regimets nr. to, statsminister Abdelsalam Jalloud, for selv å konsentrere seg om ideologiutvikling.

Mye av Muammar al-Gaddafis politiske og sosiale eksperiment i Libya besto i ambisjonen om å skape en ny styreform ? en tredje vei ? som alternativ til vestlig kapitalisme og ateistisk kommunisme, med direkte deltakelse i politiske prosesser gjennom folkestyre nedenfra. Sine politiske tanker, sin filosofi, utdypet han i den Grønne boken, som behandlet politiske, økonomiske og sosiale forhold; utgitt fra 1976. al-Gaddafi søkte å skape et samfunn uten en sentralisert stat: Det sosialistiske libyske arabiske jamahiriya (folkestyret) ble utropt i 1977. Jamahiriya skulle være et politisk fellesskap basert på konsultasjon heller enn på representasjon. Filosofien han kalte 'Den tredje universelle teori' forkastet importerte ideologier og søkte en tredje vei bygd på islam og den arabiske nasjon, på et politisk og sosialt fellesskap i det libyske samfunn, dernest et politisk og økonomisk fellesskap i den arabiske verden. Av dette fulgte også en rekke forsøk på å integrere Libya med andre arabiske stater; senere ? fra tidlig på 1990-tallet ? ble utenrikspolitikken orientert mot Afrika.

Fra begynnelsen av 1980-årene ble det innført et system med folkekomiteer på arbeidsplasser og utdanningsinstitusjoner så vel som i landsbyer og bydeler, samt lokale folkekongresser. En nasjonal folkekongress skulle være øverste organ istedenfor et parlament. Den virkelige makten forble imidlertid hos al-Gaddafi, mer enn i RCC, blant annet gjennom revolusjonskomiteer lojale til ham, og som fikk utstrakt myndighet til å følge opp hans politikk, også med tvang. De fikk også myndighet til å etablere såkalte revolusjonære domstoler, hvor motstandere av regimet ble dømt.

al-Gaddafi selv er titulert som ?leder? og 'bror leder', ikke president eller statssjef, selv om han reelt sett var det fra 1969 til han ble avsatt i 2011. Mobiliseringen av massene som al-Gaddafi la opp til skjedde imidlertid ikke. Det libyske samfunn hadde knapt noen tradisjon for direkte politisk engasjement, og det var heller ikke rom for noen organisert opposisjon. Libya hadde følgelig ikke partier, valg, nasjonalforsamling, regjering eller statssjef i vestlig forstand.

Se også artikkelen Libyas utenrikspolitikk.

ØKONOMISK POLITIKK

Det nye regimet gjennomførte en rekke økonomiske reformer, og fikk handlefrihet gjennom økende oljeinntekter på 1970-tallet, og særlig etter den såkalte oljekrisen i 1973. Samtidig innebar avhengigheten av olje en sårbarhet i forhold til skiftende priser og ? senere ? internasjonal boikott. Allerede ved revolusjonen hadde Libya en av de mest avanserte olje-infrastrukturer i verden, og olje sto for 99 % av landets inntekter.

Privat næringsliv ble gradvis forbudt, og fra 1978 overtatt av staten; det offentlige tok over stadig flere funksjoner, inklusive omsetning av dagligvarer. Selv om mange varer var sterkt subsidierte, var det stor varemangel, også fordi utro tjenere sluset mye inn i et svart marked. I 1970 ble all italiensk og jødisk eiendom beslaglagt. Samme år ble de utenlandske basene ? USAs Wheelus utenfor Tripoli og Storbritannias to gjenværende i Kyrenaika (El Adem og Tobruk) ? avviklet, og inntektene fra disse bortfalt. Regimet var imidlertid avhengig av utenlandske ? ikke minst amerikanske ? selskaper for å drive oljesektoren, og tillot både utenlandsk eierskap og ekspertise. Tidlig på 1970-tallet stilte Libya krav om en høyere andel av inntektene fra oljeeksporten enn andre land, og fikk gjennomslag: Landets olje var lett å utvinne, av høy kvalitet og nær de viktigste markedene i Europa, som også var avhengig av de libyske leveransene. Vestlige banker ble nasjonalisert; fra 1971 skjedde det samme med oljeindustrien.

De gjenværende rundt 12 000 italienerne ble utvist og deres eiendeler beslaglagt. Det samme skjedde med de få gjenværende medlemmene av det jødiske samfunnet. Den politiske utviklingen førte til at mange utdannede libyere forlot landet, og dermed tappet det for kunnskap. Ti år etter revolusjonen hadde anslagsvis 100 000 dratt i eksil. For å bemanne sentrale sektorer, blant annet utdanning, landbruk og olje, ble utenlandsk arbeidskraft hentet inn.

Det fremste blant al-Gaddafis prestisjeprosjekter var den såkalte menneskeskapte elven; et brønn- og røropplegg for å hente ferskvann fra under Sahara-ørkenen i innlandet til bruk ved kysten, tatt i bruk fra 1991. Det ble også investert mye i annen infrastruktur og industri, så vel som i landbruk.

SOSIAL POLITIKK

Med de store oljeinntektene var regimet i stand til å gjennomføre en sosial utvikling som brakte Libya fra å være et lite utviklet land da kuppet fant sted, til å få en i både arabisk og afrikansk målestokk høy levestandard ? med et velutviklet velferdssystem. En utjevningspolitikk ble fremmet gjennom store investeringer i boligbygging, helsestell og utdanning, og det ble skapt arbeidsplasser i offentlig sektor. Samtidig som staten foresto bygging av hus og beskyttelse av arbeidstakere, ble det innført restriksjoner på privat eiendomsrett, organisasjonsfrihet og streikerett.

Kvinner ble gitt like rettigheter etter loven, men var fortsatt utsatt for diskriminering som følge av sosiale normer i det tradisjonsbundne libyske samfunnet. I 1970 var ca. 72 % av befolkningen ikke lese- og skrivekyndige, og et storstilt program for å bøte på dette ble iverksatt. Særlig ble det gjort framskritt innen utdanning av kvinner: lese- og skrivekyndigheten blant libyske kvinner gikk fra en av de laveste til en av de høyeste i regionen under al-Gaddafi, og da han ble styrtet var dere flere kvinner enn menn ved landets universiteter. Det var også enn større andel kvinner i arbeidslivet enn i de fleste arabiske land.

Libyere flest hadde ikke noe nært forhold til kongedømmet, som var en politisk nyskaping i praksis innført av de allierte stormaktene i kjølvannet av andre verdenskrig. Det var derfor liten opprinnelig motstand mot regimeskiftet, men dette endret seg etter hvert som det nye regimet førte en til dels minst like undertrykkende politikk som det forrige. Motstanden mot al-Gaddafis regime vokste derfor fram både innad i egne rekker og i andre deler av samfunnet, ikke minst i Kyrenaika, hvor det gamle regimet hadde sine røtter. Det revolusjonære regimet møtte også mye motstand fra Vesten, som følte både sine politiske og økonomiske interesser truet.

NASJONAL MOTSTAND

Opposisjon mot al-Gaddafi og hans regime var ikke tillatt, men kom til uttrykk både gjennom manglende aktiv oppslutning om hans demokratieksperiment og i form av enkeltstående protester ? og ved forsøk på å avsette ham. Allerede i desember 1969 sto to av hans egne statsråder, begge offiserer, bak planer om å gripe makten. Et nytt forsøk ble avslørt i 1970, og krefter som søkte å gjeninnføre monarkiet skal ha stått bak. Gjennom tiåret kom det flere kuppforsøk, blant annet i 1975 ? også det med utspring i egne rekker. Samme år kom det også til studentprotester. Den interne opposisjonen var ennå på 1970-tallet liten, og kom mest fra intellektuelt hold. I eksil vokste det fram en fragmentert opposisjon, med både sekulære og religiøse organisasjoner.

I likhet med andre land i regionen var det også i Libya på 1980-tallet framvekst av radikal islamisme. Noen av disse gruppene er knyttet til flere væpnede aksjoner mot al-Gaddafis regime på 1980- og 1990-tallet. På 1980-tallet var opposisjonen mest markant blant eksilgrupper, som også sto bak forsøk på å styrte regimet. I 1984 utførte den største eksilgruppen,National Front for the Salvation of Libya (NFSL), et angrep på en libysk militærleir; planer om å ta livet av al-Gaddafi mislykkes. Noe av motstanden kom også fra stammer som tradisjonelt støttet sanusiene, vesentlig i Kyrenaika. Det er her også de islamistiske grupperingene har hatt sitt fremste feste, og ble tydelige mot slutten av 1980-årene. Et betydelig antall av islamistene hadde blitt radikalisert gjennom deltakelse i krigen mot de sovjetiske okkupasjonsstyrkene i Afghanistan. Det var der den mest markante motstandsgruppen på 1990-tallet ble dannet: Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), som gikk til hellig krig (jihad) mot al-Gaddafi. En annen militant gruppe var Islamic Martyrs Movement (IMM) med forankring i Benghazi. Ved flere tilfeller kom det her til spente konfrontasjoner, og al-Gaddafi erklærte i 2000 Benghazi som en rebell-by. Spredte opptøyer fant sted flere ganger, særlig i øst. Regimet iverksatte arrestasjoner mot mistenkte islamister og gjennomførte terroraksjoner med drap på libyske regimemotstandere i utlandet.

Etter et militært nederlag i Tsjad økte motstanden mot al-Gaddafi også i den militære ledelsen, og det ble rapportert om kuppforsøk. Hæren og politiet ble formelt oppløst i 1988, og organisert på lavere nivå, i tråd med jamahiriya-tenkningen. I 1993 var det et kuppforsøk iscenesatt av yngre offiserer fra warfalla-stammen, som tradisjonelt sto al-Gaddafis egen stamme, gaddafa, nært ? noe som signaliserte økende motstand, også iTripolitania

INTERNASJONAL MOTSTAND

Motstanden mot det libyske regimet var også betydelig fra flere utenlandske stater, framfor alt fra USA, og særlig etter at Ronald Reaganovertok som president i 1981. USA anså Libya som en stat med tilknytning til internasjonal terrorisme. Regimet støttet da også, politisk og økonomisk, flere radikale grupper som tok i bruk terrorisme, inklusive fra Filippinene, Irland, Japan og Spania, samt flere av de mer ytterliggående palestinske gruppene. Flere fikk både økonomisk og militær støtte, til dels også militær trening i leire i Libya. Samtidig var Libya en viktig støttespiller for flere, særlig afrikanske, frigjøringsbevegelser.

For president Reagan sto Libya høyt på dagsorden, og han søkte konfrontasjon i et forsøk på å destabilisere regimet. USA skjøt ned to libyske jagerfly over Sirte-golfen i 1981 etter å ha bestridt Libyas krav om suverenitet over området. Året etter forbød USA import av olje fra Libya; i 1985 ble alle tosidige økonomiske forbindelser brutt ? etter at Libya var mistenkt for delaktighet i terrorhandlinger i Roma og Wien. I 1986 bombet USA mål i Tripoli og Benghazi, inklusive al-Gaddafis bolig. En formodet hensikt var å anspore til folkelig opprør mot regimet, men dette mislyktes; isteden kunne al-Gaddafi utnytte situasjonen til å styrke sin anti-amerikanisme.

Storbritannia brøt forbindelsene med Libya i 1984 etter at en britisk politikvinne, Yvonne Fletcher, ved en feiltakelse ble drept av et skudd avfyrt innenfra den libyske ambassaden i London, under en anti-libysk demonstrasjon. Mistanke om libysk medvirkning til to terroraksjoner mot sivile passasjerfly på slutten av 1980-tallet forverret forholdet til Vesten ytterligere, og førte til både bilaterale og multilaterale sanksjoner mot regimet. I 1988 styrtet et passasjerfly fra det amerikanske selskapet Pan Am over Lockerbie i Skottland som følge av en bombeeksplosjon; i 1989 styrtet et fly fra franske UTA over Niger. I begge tilfeller pekte sporene mot Libya, og terrorhandlingene førte til sanksjoner som først ble hevet etter at de tiltalte i Lockerbie-affæren i 1999 ble utlevert fra Libya for å bli stilt for en egen domstol ? under skotsk lov ? i Haag. Anklagene for aksjonen mot UTA-flyet ble stilt for retten i Paris. Senere gikk Libya med på å betale erstatning til etterlatte etter de to aksjonene. Storbritannia gjenopprettet diplomatiske forbindelser i 1999, etter at Libya erkjente ansvar for drapet på politibetjent Fletcher, og i 2007 avla statsministerTony Blair et besøk hos Muammar al-Gaddafi i den libyske ørken.

Regimet var også i konflikt med arabiske land, blant andre Egypt (sågar gjennom en kortvarig krig i 1977) og Saudi-Arabia, som av al-Gaddafi ble beskyldt for å være reaksjonært. Samtidig søkte han å inngå i union med flere arabiske stater. Den politiske konflikten med Egypt ble særlig trappet opp som følge av Camp David-avtalen og Egypts fredsinngåelse med Israel i 1979. al-Gaddafi var en kompromissløs motstander av sionismen og staten Israel.

NORMALISERING

Fra 1986 til 1987 modererte al-Gaddafi sin politiske retorikk, og endret gradvis politikken: Han angrep de yngre, radikale kreftene som hadde hatt hans støtte, og oppløste revolusjonskomiteene han hadde brukt som sitt maktapparat. Han påbegynte en økonomisk liberalisering med privat næringsvirksomhet og åpnet for import av matvarer. Liberaliseringen ?infitah ? gikk ikke like langt på det politiske området, selv om politiske fanger ble løslatt; opposisjon forble forbudt.

Fra andre halvdel av 1990-årene, blant annet som følge av utbetalte erstatninger etter terroraksjonene mot de europeiske passasjerflyene, påfølgende oppheving av internasjonale sanksjoner og gjenopprettelse av forbindelsene med vestlige stater, normaliserte Libya gradvis forholdet til omverdenen. Etterspillet etter terroranslaget mot mål i USA 11. september 2001 bidro til å forbedre forholdet ? særlig til USA. al-Gaddafi var blant de første statsledere som fordømte angrepet, og det libyske regimet støttet kampen mot terror ? med krigen mot Afghanistan ? som president George W. Bush startet. al-Gaddafi så derved en mulighet i å få hjelp fra USA i å løse sitt eget problem med militante islamister, og stilte sin etterretningsinformasjon til USAs disposisjon. Flere libyere, særlig fra LIFG, var knyttet til al-Qaida og Osama bin Laden.

Libya tilbød i 2003 å oppgi sine masseødeleggelsesvåpen og sitt kjernefysiske program, samt å stanse utviklingen av egne langdistanseraketter. Dette skjedde idet USA hadde gått til angrep på Irakog Saddam Hussein ? begrunnet i å fjerne nettopp slike våpen. Fra 2004 lettet USA på sanksjonene, før Libya i 2006 ble fjernet fra landets liste over stater som støttet internasjonal terrorisme. I 2011, etter at regimet var falt, ble det kjent at Libya ikke hadde oppgitt alle lagre av masseødeleggelsesvåpen, da det ble funnet uregistrert sennepsgass og tilhørende artillerigranater.

En viktig del av normaliseringen, særlig på 2000-tallet, var fornyet økonomisk aktivitet med økt engasjement fra utenlandske selskaper. Norske Yara etablerte seg også i Libya gjennom oppkjøp av en gjødselfabrikk i 2009.

Etter folkelige opprør med sikte på regimeskifte i nabolandene Tunisia ogEgypt vinteren 2011 ? den såkalte arabiske våren ? brøt det også i Libya ut et opprør, i februar. Det startet i Benghazi i øst, hvor opposisjonen mot Muammar al-Gaddafis regime hadde dypest røtter, men spredte seg til andre deler av landet, inklusive hovedstaden Tripoli. Regimet svarte med å sette inn våpenmakt mot opprørere og sivilbefolkning. En omfattende evakuering av utenlandske statsborgere fra Libya ble iverksatt fra slutten av februar; et stort antall flyktninger krysset grensen til Tunisia. Etter hvert som opprørerne tok kontrollen over områder i øst ble grensen til Egypt åpnet.

OPPRØR

Flere års oppbygd misnøye med et udemokratisk regime lå bak opprøret i Libya, som med inspirasjon fra de samtidige opprørene i nabolandene i 2011 fikk større drivkraft enn tidligere protester. Opprøret var dels drevet av et folkelig krav om økt frihet, men var samtidig influert av islamistiske krefter med en egen politisk agenda for å styrte det sekulære regimet.

Den utløsende årsak til protestene var arrestasjonen av en advokat, Fathi Terbil, som representerte de pårørende etter en massakre i fengselet Abu Salim, hvor rundt 1250 fanger var blitt drept i 1996. Det ble mobilisert støtte til de etterlattes protester, og disse ble 17. februar trappet opp ? og utløste hva som ble den libyske revolusjonen. Den tok snart en voldelig vending, hvor regimet tok i bruk maktmidler, men også deler av opposisjonen snart brukte vold. Deretter eskalerte voldsbruken fra begge sider, og framstillingen av hendelsene er farget av propagandakrigen og mediedekningen under konflikten, og ikke minst knyttet til den internasjonale militære intervensjonen.

Regjeringsstyrker ble satt inn mot demonstrantene i Benghazi, med mange drepte og sårede. Allerede fra 20. februar slo regimet sprekker, etter hvert som mange diplomater, politikere og offiserer sluttet seg til opprørerne. Viktigste var deserteringen av offiserer som med soldater og våpen begynte å bygge opp en militær opprørsstyrke. Flere stammer, som warfalla, hasawna og tuareg, stilte seg også bak opprøret. Den tidlige internasjonale støtten omfattet beslutningen i Arabiske liga om å utestenge det libyske regimet, 22. februar.

Opprør brøt ut i by etter by i Kyrenaika, og etter en uke hadde regimet mistet kontrollen over Benghazi og størstedelen av det østlige Libya. I alle større byer ble det organisert demonstrasjoner til støtte for regimet. Opprøret startet i øst, hvor motstanden mot regimet var sterkest, og fikk hovedsete i Benghazi. Opprørernes bruk av det libyske flagget fra kongedømmets tid ? en periode nært knyttet til Benghazi og Kyrenaika ? var et signal om brudd med det sittende regimet. al-Gaddafi søkte å befeste sin stilling i Tripoli, hvor regimet forsvarte seg vesentlig ved hjelp av sikkerhetsstyrker lojale til statssjefen og hans familie. Han bevæpnet også lojale stammer, framfor alt sin egen: Gaddafa.

Et nasjonalt overgangsråd (National Transitional Council of Libya, NTC) ble opprettet i Benghazi 27. februar, ledet av tidligere justisminister Mustafa Abdul Jalil. Det ble et samlingspunkt for opprøret og et kontaktpunkt med omverdenen; gradvis anerkjent som rettmessig representant for Libya. I oktober ble Abdurrahim El-Keib valgt til statsminister og leder for en overgangsregjering. Et av de første utspillene fra NTC var å oppfordre til innføring av en flyforbudssone og angrep mot al-Gaddafi selv. I løpet av konflikten økte den internasjonale støtten til NTC, mens få land stilte seg bak regimet.

Afrikanske Union forsøkte i april å forhandle fram en våpenhvile, noe al-Gaddafi aksepterte, mens NTC avviste enhver plan som innebar at al-Gaddafi og hans familie ble værende. Det afrikanske diplomatiet fikk heller ikke støtte av arabiske eller vestlige land.

BORGERKRIG

De i utgangspunktet ikkevoldelige protestene utviklet seg til en voldelig konflikt mellom regimet og snart organiserte opprørere. Det kom tidlig til maktbruk fra begge sider, og konflikten utviklet seg til en borgerkrig.Opprørerne gikk tidlig på offensiven ? for å møte angrep fra regimet, og for å frigjøre byer og landområder. Snart utviklet opprøret seg til en konflikt med internasjonale dimensjoner da NATO grep inn militært.

Borgerkrigen pågikk i om lag et halvt år, med omfattende kamper om flere sentrale byer, ikke minst industribyen Brega i øst, samt blant annet Misrata, Ras Lanuf, Zawiyah, deretter Tripoli ? og til slutt særlig Sirte og Bani Walid. Kontrollen over disse og andre byer skiftet flere ganger, og regimet holdt hovedstaden helt til 20. august. Opprørsstyrker inntok den siste av Gaddafi-regimets kontrollerte byer, Sirte, 20. oktober 2011 ? hvor al-Gaddafi selv ble drept etter å ha vært på flukt i to måneder. Andre medlemmer av hans familie flyktet til Niger og Algerie

23. oktober erklærte NTC Libya for frigjort ? og at opprøret var over. Fortsatt fant det sted episoder med voldsbruk, blant annet som hevn over overgrep fra regimets side under krigen. Flere militsgrupper fortsatte å operere, og det kom til sammenstøt mellom dem. 

Det framkom i etterkant av dette at det var gjennomført ureglementerte henrettelser av libyere lojale til al-Gaddafi. Også mange borgere fra andre afrikanske land ble drept, de fleste under selve krigen, mistenkt for å ha vært leiesoldater for regimet.

Se også artikkelen Borgerkrigen i Libya 2011

INTERVENSJON

Krigen i Libya førte til internasjonal inngripen, til støtte for resolusjoner fattet av FNs sikkerhetsråd. Først omfattet disse sanksjoner, inklusive en våpenembargo fra 26. februar, så etableringen av en flyforbudssone over Libya. Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1973 fra 17. mars godkjente, om nødvendig, bruk av 'alle nødvendige midler', dvs. også militære, for å håndheve embargoen og flyforbudssonen.

Begrunnelsen for en internasjonal militær intervensjon var å beskytte sivile (?Responsibility to protect?, R2P) mot angrep fra den libyske regjering. Dette ble aktualisert etter at al-Gaddafi framsatte trusler om angrep mot sivilbefolkningen i Benghazi, og intensiverte den militære kampanjen mot opprørerne. Resolusjonen ga derimot ikke anledning tilinvasjon eller okkupasjon av Libya, og godkjente heller ikke en fjerning av al-Gaddafi og hans regime. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte arrestordre på blant andre al-Gaddafi og hans sønn Saif al-Islam.

FN-resolusjonen ble håndhevet ved at en gruppe land gikk sammen om en militær luftoperasjon, Operation Odyssey Dawn fra 19. mars. Under operativ ledelse av USA besto koalisjonsstyrken først av bidrag fra Canada,Frankrike, Italia, Storbritannia og USA. De første angrepene besto av franske flyangrep støttet av rakettbeskytning fra marinefartøyer i Middelhavet. Flere land, blant dem Danmark, Norge og Sverige, sluttet seg til koalisjonen.

Norge stilte seg bak FNs resolusjoner. Regjeringen vedtok 22. mars å stille et norsk bidrag til den multinasjonale styrken. Et styrkebidrag med seks F?16 kampfly ble 24. mars forflyttet fra Bodø hovedflystasjon til NATO-basen Soudha Bay på Kreta. Det ble også satt inn C?130J Herculestransportfly. De norske jagerflyene inngikk i den flernasjonale styrken, og fløy sine første tokt 24. mars. NATO overtok 23. mars ansvaret for å håndheve våpenembargoen, deretter også flyforbudsoperasjonen. Fra 31. mars tok NATO over kommandoen gjennom en ny operasjon: Operation Unified Protector. Norge videreførte sin deltakelse, til luftbidraget ble trukket ut 1. august 2011.

I tillegg til luftoperasjonen håndhevet NATO embargoen til sjøs, med patruljering av marinefartøyer. FNs sikkerhetsråd besluttet å ende mandatet med virkning fra 31. oktober.

NATOs inngripen er ansett som avgjørende for å hindre at det libyske regimet lykkes med sine motoffensiver mot opprørerne, og til at opprørsstyrkene klarte å innta Tripoli 22.?23. august. NATOs flyangrep var vesentlig rettet mot regimets militære infrastruktur og operative kapasiteter. Det lå ikke i FN-mandatet å sette inn bakkestyrker, men det ble etter hvert kjent at enkelte land ? Frankrike, Italia, Storbritannia, USAog Qatar ? hadde sendt spesialsoldater for å bevæpne, trene og støtte opprørsstyrkene, samt bistå dem med etterretning og til å avverge infiltrasjon fra al-Qaida. Libyske islamistiske grupper spilte tidlig en sentral rolle i organisering av opprøret; enkeltpersoner så vel som enkelte grupper var kjent for bånd til nettopp al-Qaida. Flere av disse fikk som følge av krigen militær makt og politisk innflytelse i Libya.

Opprørsstyrkene ble også forsynt med utrustning og våpen, hvilket var omstridt, i lys av FNs våpenembargo mot Libya. Dette ble kritisert blant annet fra arabiske stater og Afrikanske union. Det var også betydelig kritikk, fra flere hold, mot hele den militære intervensjonen som sådan, eller hvordan den utviklet seg. Kritikken kom også fra Arabiske liga, som hadde støttet etableringen av en flyforbudssone, men som anså at den militære kampanjen gikk lenger enn den opprinnelige intensjonen ? og ut over hva Sikkerhetsrådet hadde autorisert. Afrikanske statsledere mente koalisjonsstyrkene grep inn i indre afrikanske anliggender.

25. august 2011 lempet FNs sikkerhetsråd på sanksjonene mot Libya, blant annet ved å åpne for at USD 1,5 milliarder av den libyske stats valutaressurser i utlandet som var blitt frosset, skulle utbetales til NTC. Det ble opplyst at det også fantes libyske verdier tilsvarende ca. NOK 2 milliarder i norske banker. FN besluttet i september 2011 å gi Libyas plass i verdensorganisasjonen til opprørsrådet, som så anmodet Sikkerhetsrådet om å oppheve noen av sanksjonene.

Under krigen ble det pekt på som en mulighet at Libya ville bli splittet, eksempelvis med en separat stat i øst. Det er også vist til erfaringene fra tiden etter krigen og regimestiftet i Irak, med frykt for statsoppløsning. Det ble også framholdt at Libya, i likhet med Irak, kunne bli et operasjonsområde for internasjonal terrorisme. Utviklingen de tre første årene etter krigen har langt på vei bekreftet denne frykten. Dels har Libya i 2013?15 i praksis opphørt å eksistere som en samlet og funksjonerende stat; landet er kontrollert av flere militsgrupper like mye som de valgte myndighetene. Dertil har ulike jihadist-grupper, inklusive Den islamske stat (IS), etablert seg i landet. Da milits tilhørende IS i februar 2015 henrettet en gruppe egyptiske statsborgere førte dette til at Egyptiverksatte flybombing av gruppen i Libya.

Som tilfellet var med den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003, ble det stilt spørsmål ved den egentlige intensjonen bak NATOs krigføring i Libya ? hvor de to lands oljeressurser ble påpekt som motiv for vestlig intervensjon.

I september 2011 sendte FN en såkalt politisk misjon til Libya, United Nations Support Mission in Libya (UNSMIL), for å støtte landets nye myndigheter i deres arbeid for å stabilisere og utvikle landet, herunder å forberede valget sommeren 2012. Det ble på et tidlig tidspunkt vurdert å sette inn en fredsbevarende styrke med militære observatører fra FN i Libya, men dette ble avvist av NTC.

Overgangsrådet (NTC), som styrte Libya i tida etter regimeskiftet, gjennomførte 7. juli 2012 valg på en nasjonalkongress (General National Congress, GNC) til erstatning for NTC. En hovedoppgave for GNC var å videreføre den demokratiske prosessen; utpeke ny statsminister og regjering, og gjennomføre valg på et parlament i 2013, samt påbegynne arbeidet med en ny grunnlov. Mohamed Magarief ble valgt til å lede GNC, og ble fungerende statssjef.

VALG 2012/2014

Valget på nasjonalkongressen 7. juli omfattet 200 plasser, hvorav 80 var satt av til politiske partier, de øvrige 120 til individuelle kandidater. 2639 kandidater stilte for de sistnevnte plassene; 374 partier registrerte seg for å konkurrere om de andre 80 setene.

Forut for valget oppfordret tidligere overgangsstatsminister Mahmoud Jibril til nasjonal enhet mellom partiene. Jibril ledet selv en sammenslutning av partier, National Forces Alliance (NFA), som vant 39 av plassene reservert for politiske partier, og ble dermed største parti. Deretter fulgte Det muslimske brorskap (under navnet Justice and Construction Party) med 17 seter.

8. august ble makten overdratt fra NTC ved Mustafa Abdul Jalil til GNC ved dens eldste representant, Mohammed Ali Salim. NTC ble oppløst ? i den første fredelige maktoverdragelse i Libyas historie. GNC valgte teknokraten Mustafa Abu Shagour til ny statsminister. I oktober ble han avsatt og Ali Zeidan valgt. I mars 2014 ble også Zeidan avsatt, da nasjonalforsamlingen uttrykte mistillit til måten han hadde håndtert en situasjon med illegal eksport av olje fra Kyrenaika på. Han ble erstattet av Abdallah al-Thani. Måneden før hevdet Zeidan å ha blitt utsatt for et mislykket kuppforsøk.

Valg på ny grunnlovgivende forsamling ble holdt i februar 2014. Grunnet sikkerhetssituasjonen måtte valget i en del områder utsettes til juni. Bare individuelle kandidater kunne stille. Det nye parlamentet samlet seg iTobruk øst i Libya etter en forverret sikkerhetssituasjon både i Tripoli og Benghazi. Det består av mer liberale kandidater enn det foregående (GNC), som var dominert av islamister. Dette har ført til at islamistene ikke aksepterte legitimiteten til den nye forsamlingen. Fra 2014 har  Libya derfor hatt to rivaliserende parlament og regjeringer; én i Tobruk (Hourse of Representatives) og en annen i Tripoli (med utspring i GNC). Landets høyesterett underkjente i november parlamentet i Tobruk, som derimot har fått bred internasjonal anerkjennelse, inklusive fra nabolandeneEgypt, Niger og Tsjad, samt De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia, som har gitt militær støtte. Den politisk-militære blokken som har sete i Tripoli er kjent som (Operation) Dawn; den i Tobruk (Operation) Dignity. Islamistene, inklusive Den islamske stat (IS), ser på begge grupperinger som fiender.

FN startet høsten 2014 en forhandlingsprosess for å bringe partene sammen for en politisk løsning, med etablering av en nasjonal enhetsregjering, men uten å lykkes i få partene med på en avtale.

Manglende tradisjon for fri politisk virksomhet er en utfordring i det nye Libya. Til dette hører fraværet av normale statlige strukturer fra al-Gaddafi-perioden, hvor landet mer og mer ble styrt nærmest som et familieforetak. Til den positive utviklingen etter regimeskiftet hørte i utgangspunktet framveksten av et slikt sivilt samfunn med uavhengige organisasjoner, blant annet for kvinner og ungdom. Frie medier vokste også fram. Denne økte friheten har deretter kommer under press fra voldsutøvelse og en sterkt svekket sentraladministrasjon.

SIKKERHETSSITUASJONEN

Etter regimeskiftet i 2011 sto Libya overfor store utfordringer på flere områder, ikke minst sikkerhet. Opprørerne som fjernet det gamle regimet var ikke én ensartet gruppe, men besto av en rekke selvstendige militsgrupper som hadde et felles mål i å styrte det sittende regimet, men ingen felles plattform ut over det, og ingen felles ledelse.

Det nasjonale libyske forsvaret gikk i oppløsning, men elementer derfra ble brukt i oppbyggingen av en ny hær (Libyan National Army). En løs koalisjon av militsgrupper utgjorde en form for nasjonalgarde ? Libyan Shield Forces ? som fikk mye av ansvaret for lokal sikkerhet. Lokale militsledere har vært sentrale i å opprettholde sikkerheten, samtidig som de utgjorde et latent sikkerhetsproblem så lenge de ikke er underlagt nasjonal kontroll og kommando. Flere væpnede grupper er dannet også for rent opportunistiske ? ofte kriminelle, dels politiske ? formål. Etter hvert vokste det fram politiske og militære grupper med tydeligere mål, og som befestet sin makt i ulike deler av landet.

Ved inngangen til 2014 ble det anslått at det var mellom 1500 og 2000 ulike militsgrupper i Libya. Politiske analytikere pekte på faren for at det ville bryte ut ny borgerkrig, mens libyske myndigheter anmodet om internasjonal assistanse i hva de kalte kampen mot terror i landet.

Under et angrep på det amerikanske konsulatet i Benghazi 11. september 2012 ble fire amerikanske diplomater, blant dem USAs Libya-ambassadør, drept. USA sendte deretter militære styrker til området for å beskytte amerikanske interesser. Libyske myndigheter beskyldte både tilhengere av al-Gaddafi og al-Qaida i Maghreb (AQIM) for å stå bak angrepet. Også andre islamistiske grupper er blitt knyttet til aksjonen. Det har vært en rekke angrep på offentlige bygninger, inklusive nasjonalforsamlingen, så vel som på myndighetspersoner etter regimeskiftet.

I januar 2014 ble det innført unntakstilstand da militssoldater inntok en militærbase sør i landet ? hvor det også kom til flere etnisk baserte sammenstøt. Kyrenaika i øst erklærte seg selvstendig fra myndighetene i Tripoli, og det kom til konflikt over utvinning og eksport av olje.

Militsgruppene i Libya er fragmenterte. I noen grad kan mange av dem kategoriseres som mer sekulære, andre mest religiøse ? islamistiske. De fleste er primært forankret i lokal geografi og stammetilhørighet, uten noen klar politikk. I mars 2014 startet en tidligere, avhoppet general fra al-Gaddafis regime, Khalifa Haftar, en selverklært krig mot terrorisme med utspring i Benghazi. Kampanjen omfattet angrep på islamistiske grupper, blant dem Ansar al-Sharia i Libya (ASL). Krigshandlingene, inklusive kampen om den internasjonale flyplassen i Tripoli, ble trappet opp sommeren 2014, og flere vestlige stater evakuerte sine borgere, mens FN søkte å framforhandle en våpenhvile. I august 2014 ble flyplassen i Tripoli samt lokal milits angrepet fra luften i en aksjon utført av De forente arabiske emirater ved bruk av baser i Egypt. FNs sikkerhetsråd vedtok i august sanksjoner mot libyske militsgrupper i et forsøk på å forhindre at situasjonen skulle føre til full borgerkrig.

I oktober 2013 besluttet NATO å sende en gruppe militære rådgivere til Libya for å bistå landet i å gjenoppbygge sine militære institusjoner. I en hemmelig operasjon, med støtte fra USA, ble Libyas kjemiske våpen destruert i den libyske ørken. Arbeidet ble avsluttet i januar 2014.

Muammar al-Gaddafi spilte grupper (spesielt stammer) og regioner (særlig øst mot vest) opp mot hverandre som ledd i sin strategi for å beholde makten. Ved frigjøringen var det derfor flere motsetninger, hvorav noen ble forsterket gjennom krigen. Ikke minst gjaldt dette lokale konflikter som følge av at grupper sto på hver sin side i borgerkrigen. Konflikter har også oppstått i sør, hvor det tradisjonelt er motsetninger mellom tabu-folket og arabiske stammer, hvorav de siste ble favorisert av regimet. En lignende situasjon finnes i Ghadames i vest, med motsetninger mellomtuareg-folket som har støtt sammen med arabere.

Etter regimeskiftet kom det til flere hevnaksjoner. I Bani Walid, et av det avsatte regimets siste ankerfester, gikk Gaddafi-tilhengere i januar 2012 til angrep på opprørsmilits. Også andre steder har det vært sammenstøt mellom væpnede grupper ? så vel som angrep på sivile mål, både grupper og enkeltindivider kjent for å ha støttet regimet. Blant de siste hører praktisk talt hele befolkningen på ca. 42 000 fra byen Tawergha, som ble fordrevet fra sine hjem, og nektet å vende tilbake, samtidig som byen ble rasert. Dette var en hevnakt fra milits i Misrata.

Utstrakt tilgang på våpen har i noen grad bidratt til kriminalitet, og manglende sentral kontroll har bidratt til porøse grenser særlig i sør, med økt smugling som følge. Dette har bidratt til at våpen har tilflytt islamistiske grupperinger i Sahel-beltet, særlig i Mali. Til den regionale sikkerhetsdimensjonen hører mulighetene islamske terrorister har fått til å operere i og fra Libya, som følge av den svekkede sentralmakten i landet etter regimeskiftet. Nabolandet Niger uttrykte i februar 2014 et ønske om en vestlig militær intervensjon i Sør-Libya for å fjerne denne trusselen. Niger utleverte i mars 2014 Muammar al-Gaddafis sønn Saadi al-Gaddafi, som under revolusjonen søkte tilflukt i landet. I 2014 etablerte terrorgruppen Den islamske stat (IS) seg i Libya.

Den regionale sikkerhetsbetydningen av utviklingen i Libya ble vist ved terrorangrepet mot turister i Sousse, Tunisia i juni 2015. Mannen som sto bak handlingen skal ha fått opplæring i en leir i Libya. Tunisia besluttet deretter å oppføre en sikkerhetsmur langs grensa til Libya som et tiltak mot terrorisme.

Etter krigen har USA bistått libyske myndigheter i å bygge opp en kommandostyrke for å bekjempe islamistiske ekstremister gjennom kontraterrorisme.

ISLAMISME

Framveksten av radikal islamisme har vært en bekymring både for deler av det libyske samfunn og for utenlandske aktører. Noen mindre slike grupper dukket opp på 1980-tallet, andre ? og større ? i 1990-årene, blant dem Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). Denne sto bak flere militære anslag, også drapsforsøk på Muammar al-Gaddafi. Gruppen er fra 2011 kjent som Libyan Islamic Movement for Change (LIMC). Libyske jihadistersluttet seg til motstanden mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan på 1980-tallet; deretter kjempet flere som fremmedkrigere i Algerie,Bosnia og Tsjetsjenia, enda flere i Irak. En del fortsatte denne kampen i Libya, og bidro til etablering av nye grupper, blant dem Ansar al-Sharia ogRafallah al-Shati. Den islamistiske gruppen Barqa Youth Movementerklærte i 2013 den østlige del av landet (Barqa) som en autonom føderal provins, med sharialovgivning.

Islamistene står sterkest øst i landet, som i Darnah og Benghazi. Valget i 2012 viste at denne retningen ikke fikk like stort politisk gjennomslag i Libya som i nabolandene Tunisia og Egypt etter omveltningene der. Mens islamistiske partier fikk 74 % av stemmene ved valgene i Egypt, var tallet i Libya 21 % ? med Det muslimske brorskap som det største av de islamistiske partiene. Brorskapet ble dannet i Libya i 1949, og var forbudt under al-Gaddafi, men flere brødre sluttet seg til National Front for the Salvation of Libya (NFSL), en eksilorganisasjon som søkte å styrte regimet, med støtte fra blant annet USA.

Framveksten av Den islamske stat (IS) i Irak og Syria i 2014/15 førte til at flere islamistiske grupper, også i Nord-Afrika, erklærte sin støtte, og enkelte ble del av IS. Høsten 2014 erkærte en lokal jihadistgruppe, Majlis Shura Shabab al-Islam (MSSI), at byen Derna var en del av det islamskekalifatet erklært av IS. Dette skjedde også i Libya, hvor IS i februar 2015 halshugget 21 egyptiske kristne i et mye omtalt aksjon, hvorpå Egyptbombet mål i Libya for å så tilbake mot terrorgruppen. IS etablerte et fotfeste flere steder i Libya, blant annet i Benghazi, Derna, Sirte og Tripoli, samt i sør.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

https://snl.no/Libyas_samtidshistorie

 

 

 

 

 

 

Sadam

 

Saddam spilte en nøkkelrolle i 1968 kuppet (senere referert til som 17 juli Revolution) som brakte partiet til makten i Irak.

Som visepresident under skrantende generalsekretær Ahmed Hassan al-Bakr, og i en tid da mange grupper ble vurdert i stand til å styrte regjeringen, Saddam skapte sikkerhetsstyrker der han tett kontrollerte konflikten mellom regjeringen og de væpnede styrker. På begynnelsen av 1970-tallet, Saddam nasjonaliserte olje og andre næringer. De statseide banker ble satt under hans kontroll, slik at systemet til slutt insolvent mest på grunn av Iran-Irak-krigen, Gulfkrigen, og FN-sanksjonene. Gjennom 1970-tallet, Saddam sementert sin autoritet over apparatene i regjeringen som oljepenger bidro Iraks økonomi å vokse i raskt tempo. Maktposisjoner i landet ble det meste fylt med sunnimuslimske arabere, en minoritet som består kun en femtedel av befolkningen.

Saddam formelt kom til makten i 1979, selv om han hadde vært den de facto leder av Irak i flere år før. Han undertrykt flere bevegelser, spesielt sjia og kurdiske bevegelser, som søker å styrte regjeringen eller få uavhengighet, [10] og vedlikeholdes makt under Iran-Irak-krigen og Gulf-krigen. Mens noen æret Saddam for sin motstand mot Israel-som inkluderte bruk av militærmakt Han ble allment fordømt i Vesten for den brutaliteten.

I 2003, en koalisjon ledet av USA invaderte Irak for å avsette Saddam, der USAs president George W. Bush og Storbritannias statsminister Tony Blair anklaget ham for besittelse av masseødeleggelsesvåpen, og å ha bånd til al-Qaida. Saddams Ba'ath partiet ble oppløst og valg ble holdt. Etter hans fange 13. desember 2003 rettssaken mot Saddam foregikk under den irakiske interimsregjering. 5. november 2006 ble Saddam dømt for kostnader knyttet til 1982 drap på 148 irakiske sjiamuslimene og ble dømt til døden ved henging. Henrettelsen ble gjennomført 30. desember 2006.

https://en.wikipedia.org/wiki/Saddam_Hussein

 

Les mer i arkivet » September 2018 » August 2018 » Juni 2018